Jeg har opprettet en ny blogg, for å få ut litt av skrivekløen jeg sliter sånn med. Om du er innom her, ta gjerne en kikk på den nye også :)
Eva's Window
En side om litt av hvert! A page about this and that!
onsdag 12. mars 2014
mandag 10. mars 2014
Ferier og sånt
Helt fra jeg var ganske liten har jeg vært vant til å dra på ferie. Mine foreldre var ivrige campere, og liten og uskyldig som jeg var, hang jeg selvsagt med på camping-lasset. Jeg har bilder fra hvor jeg sitter som toåring eller noe sånt, på et teppe, med solhatt på hodet. Og de andre bildene i serien vitner om campingliv med telt. Dette er jo noe jeg ikke kan huske da. Men ut fra bildene ser det i alle fall ut som at jeg er flasket opp med campinglivets gleder om sommeren.
Etter hvert ble teltet byttet ut med campingvogn, og jeg og broren min fikk hver sommer oppleve Norge, Sverige, Danmark eller Tyskland på campingtur. Dette er gode minner for meg. Minner hvor ikke bare oss 4, men også gjerne min onkel, eller min mormor var med. Utrolig fleksibelt, masse spennende å oppleve, og sjeldent et kjedelig øyeblikk. Har nok sett det meste som er verdt å se i Norges land, sammen med mine foreldre og min lillebror.
Da jeg ble voksen, måtte jeg pent arrangere mine egne feriegleder. Og siden jeg fikk meg kjæreste og sånt, så ble det plutselig en ny verden å oppleve, nemlig chartertur til Syden. Og da fortrinnsvis Gran Canaria. Etter hvert kom Tyrkia også med på Syden listen, og et par andre spanske øyer. Pluss en tur til London. Og en tur til USA. I 1994 reiste vi til Paris i 2 uker. Og for å gjøre det skikkelig romantisk og sånt, så var altså den turen ment som kombinert bryllup og bryllupsreise. Vi hadde med oss to venninner, som var der sammen med oss i en uke. Dette var for meg en opplevelse selvfølgelig, romantisk som jeg er. Med aktiviteter som man vanligvis ikke driver på med i ferien…som for eksempel å leie limousin og skåle med champagne.
Året etter, satte vi oss i bilen, og kjørte til Polen. Der skulle vi også i bryllup. Og når vi først var på tur med bilen, så kjørte vi innom flere land. Vi tok en liten rundreise rett og slett, og bodde på hoteller rundt omkring.
Etter hvert kom det barn med i bildet. Og vi fortsatte en stund med charterturer. Turene gikk til alt fra de spanske øyene og Tyrkia, og helt til Thailand. Alle turene var spekket med sol, bading og kjekke opplevelser.
Men så en dag fant vi ut at campinglivet fristet, og vi satte av gårde med campingvogn. Loffet av gårde, og turene gikk til Sverige, Danmark, og Frankrike, bare for å nevne noe. Og selvsagt også innenfor vårt eget rike. Man får jammen se litt andre ting når man er på camping, og vi hadde flotte turer med mange gode minner.
Enda en tur til USA ble det også…denne gangen med barna. Og for min del var den turen enda bedre enn den første, for denne gangen kunne vi dele opplevelsene med barna våre.
Nytt og Nyttig kom også på banen med sine gratisturer til “gode kunder”. Og jeg var visst en av disse gode kundene, så jeg fikk tilsendt gratisturer, selvsagt med visse betingelser. En av betingelsene var at man reiste sammen med noen, som måtte betale for sin tur. Og der fikk jeg da selskap av min mamma. Vi fikk oss noen flotte turer til Paris, Garda og Sør Italia. Alle turene var faktisk utrolig flotte, og vi koste oss veldig.
Det ble skilsmisse til slutt, og feriene forandret seg plutselig. Det ble plutselig charter igjen, og denne gangen sammen med mine barn og min mamma. Kjekke og minneverdige turer, hvor vi besøkte både Kreta og Bulgaria for eksempel.
En sommer tok jeg barna med til London. Det sved i lommeboken. Men for en fantastisk tur!!! Vi hadde det travelt den uken vi var der, men jammen satt vi igjen med mange kjekke minner etterpå, over ting vi hadde sett og opplevd. Og den turen har vi veldig lyst på en reprise på.
Men sist sommer ble det camping igjen på oss. Men denne gangen i telt. Jeg hadde gått til innlån av telt og litt utstyr, og vi satte kursen mot det blide Sørlandet. Det ble en utrolig fin, men litt kummerlig tur. Uansett en opplevelse vi ikke har til daglig.
I år tenkte jeg opprinnelig at jeg skulle spare pengene, og bruke de på noe “fornuftig”. For barna skal jo på en flott ferie uansett, sammen med pappaen sin, til USA. Men så tok impulsen meg, og jeg tenkte at jeg har da sannelig fortjent en ferie jeg også…men skal jeg reise alene, eller ta med barna? Valget ble å ta med barna. For å reise alene er ikke så kjekt som å ha noen å dele opplevelsene med. Så da har vi gått til bestilling av tur til Roma. Og der har ingen av oss vært enda.
Jeg er flasket opp på feriereiser, og det er et savn når man ikke har muligheten. Så derfor grep jeg muligheten nå.
tirsdag 21. januar 2014
HVERDAGSLYKKE
- Jeg har ikke en kjæreste, som holder meg varm, god og lykkelig med sin kjærlighet.
- Jeg har ikke god helse, som gjør at jeg kan jobbe fulltid, og tjene pengene mine selv.
- Jeg har ikke et nytt og moderne hus med alt av hjelpemidler til å skryte av og lette hverdagen.
- Jeg har ikke en stor, flott og moderne bil med mange finesser som er kjekt å ha.
Men jeg har to nydelige barn, som faktisk er en stor glede, kjærlighet og støtte for sin mamma. Jeg har en mor og en bror med familie, som hjelper og støtter meg så godt de kan. Jeg har en helt spesiell god venn som hjelper meg med å styrke meg selv og min egen selvtillit, og som viser at han bryr seg. Jeg har gode venner, som er glade i meg, og også hjelper til å styrke meg, og som holder ut med meg ofte flere timer om dagen. Og jeg har tross alt tak over hodet, om enn ganske så gammelt. Jeg har en gammel bil, som enda ruller støtt og godt på veien. Jeg har en jobb, som venter på at jeg skal bli helt frisk.
Og jeg har evnen til å være en god venn og støtte selv, når ting kanskje skjærer seg litt hos dem jeg er glad i.
Og jeg har evnen til å være en god venn og støtte selv, når ting kanskje skjærer seg litt hos dem jeg er glad i.
lørdag 28. desember 2013
Lørdag
Det er lørdag. Den dagen i uken som jeg liker minst. Den
dagen i uken, som de aller fleste liker best. Dagen for fest og moro, familie
eller hvile. Den dagen man kan få gjort ting man ellers ikke får gjort i løpet
av uken. Gå i butikker for eksempel.
Jeg hater lørdager!
I løpet av uken, prøver jeg å skyve lørdagen bort. Jeg
prøver å late som at den ikke eksisterer. Den dagen frykter jeg. I alle fall
når jeg er alene. Jeg har en viss melankoli selv om jeg har barna mine hos meg.
Men i det minste, så er den til å komme seg gjennom da, med både glede og
latter.
Det hender (svært sjeldent), at noen tar kontakt, og haler
meg med ut på noe en gang innimellom. Men jeg tror det kan regnes på en hånd i
løpet av året. Det er ikke sånn at jeg er avhengig av at noen skal underholde
meg på lørdagene, ikke i det hele tatt. Jeg liker også å hvile, og koble ut.
Men av en eller annen grunn, så føler jeg meg så enormt ensom. Hver eneste
lørdag. Det er så merkelig!
Hvis noen får meg med på noe, ja så blir lørdagen en god dag, noe som er en
sjeldenhet til lørdag å være. Noe jeg slett ikke regner med. Jeg tar heller
ikke kontakt med noen om lørdagene. Det er noe psykisk over det. Den dagen er
liksom alle opptatt med noe. De skal enten tilbringe kosemiddag og TV kveld med
familien, eller så skal de på en fest, eller ut på byen med en gjeng. Jeg
ønsker jo ikke å blande meg inn i det. Jeg unner alle mine familie, venner og
bekjente den gode lørdagshyggen. Virkelig!
I dag, 28. desember, forsto jeg ingen ting. Jeg forsto ikke
hvorfor jeg følte meg så nedfor? Hva kunne det skyldes? Det ga ingen mening. Jeg
har det jo i grunnen veldig bra for tiden. Jeg har vært overraskende frisk og
rask i et par måneder, og til og med, med litt mere energi enn jeg har vært
vant til de siste årene. Har jo tenkt på om jeg kanskje må roe ned litt....selv
om jeg føler jeg har overskudd. Ønsker ikke å gå på en ny smell. Men
altså....jeg satt og funderte på hvorfor jeg følte meg så nedfor og melankolsk
i dag? Jeg kunne ikke finne noen grunn. Men såååå gikk det opp et lys for
meg...sjokk, sjokk.... Det er jo lørdag i dag! Det må jo være derfor....! I
romjulen er alle dagene like, og jeg var ikke selv bevisst på hvilken dag det
var.
Jeg har faktisk ingen annen forklaring enn at kroppen har i
løpet av de siste årene fått en rutine med at lørdagene skal føles ille. Da
skal jeg være deprimert. Ferdig med den saken. Akkurat som en biologisk
klokke....eller et ferdig innstilt ur, som teller dager...og kommer til dag 7,
som i dette tilfellet er lørdag. Da er det på tide å møte veggen bittelitt. Da
har man brukt seg opp. Da skal alle ha det kjekt, unntatt meg. Helt sykt
egentlig. Jeg har veldig lyst å komme meg ut av akkurat den rytmen. Men aner ikke
hvordan. Det nytter ikke å fortelle meg selv at lørdagen er like god som
fredagen. Det har jeg prøvd. Uten heldig resultat. Men jeg har troen, troen på
en endring, nå når helsen har begynt å bedre seg litt. Det kan hende alt er en
prosess, som jeg bare må gå gjennom. Jeg satser i alle fall på det. Håper i
alle fall at alle mine, og alle andre også, koser seg i dag...det er tross alt
lørdag :)
onsdag 27. november 2013
Mine eks'er
I en alder av 45,5 år, har jeg, i likhet med de fleste andre
på min alder, gjort en del erfaringer i livet. Erfaringer på alle felt
egentlig...jobb, fritid, familieliv og forhold. Noen erfaringer er positive, og
andre er negative. Men felles for alt, er at det er erfaringer som man lærer
av.
Når det gjelder menn/forhold, så har jeg gjort flere
erfaringer. Og ingen av dem har endt godt i grunnen. I alle fall ikke på lang
sikt. Nå snakker jeg altså om menn jeg har vært i forhold med. Men selv om det
ikke var varige forhold (livslangt), så kan jeg med hånden på hjertet si at
alle forholdene har inneholdt både positive og negative ting. Og der igjen, så
har jeg lært at jeg har det best med meg selv, når jeg velger å huske de
positive tingene. Man kan alltids tenke tilbake og hente fram noen negative
ting hvis alt føles bare sorgen der og da. Men likevel, når jeg setter meg ned,
og tenker godt etter, så liker jeg best å hente frem de positive tingene og
egenskapene med mine ekser. Og derfor tror jeg at jeg klarer å ha et rimelig
godt venneforhold til dem sånn i ettertid også. I alle fall velger jeg å se det
på den måten.
Mitt første forhold varte faktisk i hele 21 år! Det er
ganske lenge det synes jeg. Selvsagt er det mange som er sammen mye lenger enn
det. Men likevel, nå til dags, så er 21 år ganske lenge. Vi var sammen i 7 år,
og gift 14 år. Og forholdet ga oss to fantastisk nydelige barn, som vi begge er
veldig stolte av. Jeg har analysert og kommet frem til at forholdet endte vel
fordi vi vokste fra hverandre. Men etter et litt tøft brudd, så har vi klart å
jobbe oss frem til et godt samarbeid. Det MÅ vi jo, siden vi har barn sammen.
Og for at barna skal ha det godt, så må vi klare å ha en god tone.
En ting kan jeg i alle fall trygt si om min eksmann.... Han
er en veldig god pappa til barna våre. Når jeg først valgte å få barn, så er
jeg virkelig glad jeg fikk barn med han. For han er omsorgsfull og oppofrende,
og stiller opp når det trengs, både her og der. Han bryr seg, og tar affære når
det er nødvendig. Og det er det jo rett som det er. Så all ære til han for det.
Jeg var lenge lei meg for at den lille familien vår ikke klarte å holde sammen.
Men nå, noen år senere, synes jeg at det hele fungerer veldig godt. Og etter at
min eksmann fant seg kjæreste, så ble alt bare enda bedre. Da klarte mitt
hjerte endelig å slappe av, og jeg er virkelig glad på hans vegne. Og på barnas
også, som også har blitt glad i henne.
Mitt neste forhold ble inngått ikke så lenge etter at det
første sprakk. Da møtte jeg en italiensk mann bosatt på Østlandet. Forholdet
varte i 8 måneder, og var svært tungt på en måte, siden det var et
avstandsforhold. Noe jeg ikke selv taklet spesielt godt! Jeg reiste dit så ofte
jeg kunne, ca annenhver helg. Et par helger kom han på besøk hit. Men det var
litt vanskeligere, siden jeg ikke hadde en plass vi kunne være. Italienere har
et rykte på seg til å være pasjonsfulle og lidenskapelige. Og det vil jeg si om
han også. En positiv egenskap så absolutt. Og jeg lærte det selv også, å være
litt mere fri og lidenskapelig. Men lærte det kanskje ikke sånn med det samme.
Det har tatt noen år å komme så langt i grunnen. Men å tenke tilbake, og se
erfaringene jeg gjorde den gangen, så slipper jeg meg definitivt mere løs nå,
når jeg blir opptatt av noe. Sikkert ikke alle som sitter med det inntrykket av
meg kanskje, men sånn føler jeg det i alle fall :)
Etter at forholdet sprakk, var jeg singel i ca 1 år. Jeg
hadde behov for å finne meg selv litt mere. Et langdistanse forhold var ikke
jeg laget for, så det måtte jeg kutte ut. Og noen jakt på en ny kjæreste var
ikke aktuelt. I en periode gikk jeg ut på byen en del. Og en av disse gangene,
møtte jeg en ny mann. Han var heller ikke norsk. Han var afghansk. Og han var
ganske ung. Men jeg falt pladask. Uten innledning. Etter en liten periode med
dating, og heftige møter, ble vi sammen. Og etter noen måneder flyttet vi
sammen også. Forholdet varte i 2 år. Og det ble avsluttet da han reiste bort
for å jobbe. Jeg fant da ut at jeg var ganske sliten, og at jeg slappet mer av
mens han var borte. Så jeg besluttet at siden jobb hadde skilt oss, så kunne vi
like gjerne gjøre det helt slutt. Jeg visste jo av erfaring at
langdistanseforhold ikke fungerte for meg.
Afghanerens gode karaktertrekk er hans rolige og behagelige
vesen. Og jeg tror helt bestemt at jeg vil alltid være glad i han. Han er snill
og god, rolig og kjekk :) Og gjør aldri noe galt. Han er kanskje nesten litt
for rolig og snill i grunnen. Men det er ikke negativt i det hele tatt. Vi har
god kontakt vil jeg si. Selv om vi bor i hver vår by, på hver vår kant av
landet. Og hvis vi tilfeldigvis er i samme by, så er det alltid kjekt å møte
han synes jeg. Og det vil jeg holde på. Så lenge han vil det selv også selvsagt
:)
Etter å ha vært singel enda en lang periode, bestemte jeg
meg for å lage en profil på møteplassen, og se hva som kom ut av det. Jeg var
ikke spesielt optimistisk på å finne den store kjærligheten, men tenkte at jeg
kunne prøve den varianten. Før jeg evt. ga meg. På møteplassen møtte jeg mange,
men de færreste var interessante i den settingen jeg så for meg. Men til slutt,
etter nesten en måned, møtte jeg på en som jeg fant tiltrekkende. En norsk mann
denne gangen. Og Etter å ha vært litt pågående, kapitulerte han, og vi avtalte
å være i et forhold. Det forholdet varte i 8 mnd. Han var snill og hjelpsom, og
veldig aktiv. Han syntes nok jeg var litt kjedelig, som lever en mye mere
bedagelig tilværelse (mye pga helsen min, ofte trøtt og syk). Men den tiden vi
var sammen, fikk han utrettet en god del ting her i hjemmet mitt. Kanskje ikke
alt var fagmessig utført, men likevel, store forandringer, som viste godt
igjen. Og jeg er veldig takknemlig for det. Men noen ganger kan ting være for
gode til å være sanne. Og sånn endte det forholdet. Jeg ønsker han bare alt
godt. Han og familien hans. Og håper han finner det han søker.
Konklusjonen egentlig, etter disse 4 forholdene, er at jeg
nok har det best alene. Jeg har blitt for gammel til å jage rundt som en annen
20 åring. Og jeg er for lidenskapelig egentlig. Finner jeg en jeg liker
kjempegodt, så liker jeg han så godt at det til slutt gjør vondt. Og det er
ikke heller så veldig greit synes jeg. Og jeg blir sikkert litt vel intens
også. Så akkurat nå er jeg veldig tilfreds med å ikke søke etter enda en som
kan risikere å bli min eks. Følelsene mine lever et ordentlig og rolig liv, og
jeg kan kikke på hvem jeg vil, uten å ta hensyn til noen. Og jeg har også
funnet ut at for meg fungerer menn utrolig godt som venner. Jeg tror jeg prater
bedre med dem da, enn hvis jeg er i et forhold med en. Så det er jo også noe
til ettertanke. Så jeg har i grunnen bestemt meg for at jeg har det best som nå
:) Så lenge det varer!
Ære være singellivet :P
fredag 8. november 2013
Liv og helse
For snart 2 år siden, skrev jeg et innlegg her om depresjon.
Jeg var på den tiden veldig på bedringens vei. Men ikke helt frisk. I
mellomtiden har årene gått. Og når jeg nå har begynt å tenke tilbake, så
oppdaget jeg at jeg omtrent står på stedet hvil når det gjelder akkurat det
der. Jeg har ikke klart å karre meg helt ut av depresjonens klamme og mørke
favn. Hvordan kan det ha seg?
I det siste har jeg virkelig begynt å undre meg over enkelte
ting når det gjelder helsen min. Og har kommet frem til at depresjon nok
muligens ikke er min hoved diagnose. Som jeg nevnte den gangen for snart 2 år
siden, så er depresjon en ganske vid betegnelse. Og ofte bunner den ut i noe
som er opplevd, eller av en helsemessig årsak. Og hva har jeg opplevd?
Jo, jeg har opplevd en fantastisk god barndom, med varme og
omtenksomme foreldre, og en flott lillebror. Samt kjempegode venner. Jeg
opplevde det som jeg selv minnes som mobbing på barne- og ungdomsskolen. Jeg
opplevde løsrivelsen fra foreldrene mine, som lite problemfyllt. Jeg flyttet
sammen med en finnmarking. Og vi holdt sammen i 21 år. I disse 21 årene bygget
vi hus, giftet oss, og fikk 2 helt nydelige barn. Etter å tilnærmet ha vokst
fra hverandre, gjennomgikk jeg skilsmisse, med påfølgende dårlig samvittighet
for at barna mistet sin trygge og lune tilværelse. Etter skilsmissen opplevde
jeg 3 forhold, som brast. Jeg har jobbet mesteparten av mitt voksne liv med
barn. Men har også vært innom fotobutikk i mine unge år. Drømmen var å bli
fotograf, men mye skjedde, og bena i nesen var for myke. Nå, som godt voksen,
opplever jeg å ha en kjekk jobb i et firma som hverken driver med barn eller
foto.
Det har vært tøffe år. Ingen tvil om det. Mens jeg jobbet
med barn, ble jeg oftere og oftere syk. Og så kuliminerte det med betennelser i
hendene. Sykemeldingene hopet seg opp, og jeg fikk nok en gang dårlig
samvittighet. Denne gangen for mine kolleger i barnehagen. Som da måtte slite
ekstra mye enten fordi jeg ikke var der, eller fordi jeg måtte være forsiktig.
Og sammen med skilsmisse og andre ting jeg ikke opplevde som
spesielt positivt i den perioden, gikk jeg rett på en durabelig smell! Og med
smellen kom depresjonen. Helt ned i det aller dypeste mørket.
Men nå...mange år senere, så kan jeg ikke forstå at jeg ikke
har kommet meg utav dette. Jeg kan ikke forstå at jeg fortsatt er mye syk, jeg
som ikke jobber med barn lenger engang. Jeg kan ikke forstå hvorfor feber
herjer kroppen min de fleste av månedens dager. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg
har så mye stress hodepine. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg får influensa bare
jeg leser i avisen om noen som har den. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg alltid
er så trøtt og totalt uten energi. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor
noen får være så friske og opplagte, mens jeg, og sikkert flere andre også,
opplever å knapt kan klare å karre seg gjennom dagene i våken og frisk
tilstand.
Oppsumert: Jeg har vel egentlig ikke noen overhengende
opplevelser som skulle gi meg en så seigpint depresjon. Ergo, så er det kanskje
en helsemessig årsak?
Helsen min har de siste årene vært betenkelig. Jeg er som
jeg skrev, mye syk. Det skyldes nok diagnosen Lavt Stoffskifte. Den fikk jeg
for mange, mange år siden. Det kom frem da jeg slet med dagene, slet med
sykdom, og sov og sov, uten å noen gang føle meg utsovet. Hmm, det ringer en
liten bjelle.....det er jo faktisk sånn jeg har det nå også. Ikke fullt så
ille, men tilnærmet likt. Jeg har vondt i hender og føtter, jeg er i perioder
nedstemt (depresjonen ja), jeg sliter med søvnproblemer. Noen ganger sovner jeg
sent, og våkner tidlig, totalt utslitt. Andre ganger kan jeg sove 12 timer i
strekk, uten å våkne en eneste gang. Jeg har vondt både her og der, uten at
noen finner ut av det. Og feberen...ja den er et kapittel for seg egentlig.
Legen sier at feber oftest skyldes en betennelses tilstand. Ja, det har jeg jo
faktisk klart å regne meg ut til selv. Men hvor har jeg betennelse da? Jeg har
jo ikke vondt noe spesielt sted sånn jevnt over. Og blodprøver viser ingen
betennelse eller noe annet. De viser at jeg er på riktig thyroxin dose.
Thyroxin er det stoffet jeg mangler i stoffskiftet.
Ok, så har jeg gått en del til lege. Det sier seg selv. Men
like irriterende hver gang, når han sitter der og ser hjelpesløst på meg, med
hendene i fanget, og sier: Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg kan hjelpe deg.
For prøvene viser ingenting. Så det er ikke noe å gjøre.
En dag jeg var i butikken, fikk jeg øye på en av
overskriftene i et av månedsmagasinene i bladhyllen. Der sto det: «Alt om
stoffskiftet». Jeg som ikke eier nåla i veggen, og sliter med svært dårlig
økonomi utbetalt fra NAV, jeg fant dette uhyre interessant. Så bladet havnet i
handlekurven. Jeg gikk rett hjem, og slo opp på sidene hvor artikkelen sto. Og
det jeg leste der, handlet om meg. Ja, om MEG! Ikke sånn personlig da. Men det
kunne det faktisk ha vært. Jeg kunne glatt ha vært avbildet der, som et levende
eksempel. Jeg kom frem til, at det som er normalen for naboen, trenger ikke å
være normalen for meg!
Jeg fant frem en merkepenn, og merket av alle viktige
poenger. Dvs. halve artikkelen som var på 4 helsider. Og så bestilte jeg time
hos legen!
Jeg tror ikke han ble så enormt glad da jeg viste han min
selvutnevnte diagnose. Men han leste høflig, og ble tankefull. Han sa at det er
vanskelig, og ingen har lyst å gjøre så mye med akkurat det. Jeg sa at jeg ikke
forventet at han skulle vite og kunne alt. Men kanskje han kunne henvise meg
til noen som kanskje satt på flere kunnskaper? Han tenkte enda litt til, og sa
at han ikke kjente noen som hadde noen utstrakt kunnskap om stoffskiftet. Og
jeg kjente at jeg begynte å bli litt desperat, og gråten begynte å presse seg
på. Så fikk jeg til slutt frem at jeg orker rett og slett ikke å ha det sånn
som dette lenger...det er utrolig slitsomt, og føles enormt lite verdig.
Legens blikk ble medfølende. Så jeg forsto at han ikke var
likegyldig. Til slutt lurte han på om jeg hadde hørt om Klinikk for
stressmedisin. Nei, den har jeg ikke hørt om. Han forklarte litt om hva de drev
med, og hva de hadde spesialisert seg på. Og kanskje de kunne hjelpe til med å
finne hva det kunne være, eller hadde forslag til en annen plass. Jeg kjente at
hjertet mitt gjorde et lykkelig byks. Ja, den ideen er jeg med på. Nye folk,
nye øyne, og annen kunnskap. Det må vel kanskje bringe frem noe. Så vi ble
enige om at han skulle sende en henvisning dit. Men jeg venter fortsatt...og
det er flere måneder siden nå. Sukk. Men, uansett, så føler jeg at jeg er på
sporet av en løsning. Kanskje. Kanskje er min depresjon/nedstemthet snart en
saga blott. Kanskje skyldes den en kombinasjon av opplevelser og dårlig helse.
Kanskje vil min dårlige helse bli bedre hvis jeg får bukt med depresjon og
dårlig økonomi?
Den som lever får se. Men jeg har en liten gnist av håp. Et
håp om at jeg igjen skal kunne komme meg ut i tilnærmet full jobb, tjene
pengene mine selv, og kanskje ha råd til litt ekstra av og til. Rett og slett
bli frisk og førlig, som folk flest. Depresjon er ikke gøy. Men om man finner
årsaken, så kan man kanskje fjerne den. Det er mitt håp. Og fjernes
depresjonen, så vil også resten av helsen bedres. Og når helsen er bedre, så er
jobbutsiktene bedre. Og når man jobber, så tjener man penger. Og når man tjener
penger, så kan man sannsynligvis betale alle regningene, pluss mat og klær og
andre nødvendige ting. For en ting er sikkert.....man klarer seg ikke på
inntekt fra Nav, med utgangspunkt i en barnehage assistents lønn. Det kan jeg
skrive under på!
Bildene er hentet fra Google.
fredag 4. oktober 2013
SOMMERMINNER
Da er høsten for alvor kommet, og høstferien har startet. Vi
går våte og mørke tider i møte her på min kant av landet. Kan jo hende vinteren
kommer med et lite hvit snøfnugg eller noen milliarder...men i alle fall....i
år er jeg godt forberedt!
Forrige vinter kom mørk og kald. Det ble snø ja, og det
satte de fleste pris på en liten stund. Men for meg var vinteren så mørk og
dyster at jeg ikke var sikker på om jeg ville klare å komme meg gjennom
den. Og grunnen til det var at sommeren
i grunnen var rimelig mørk og dyster den også. Veldig lite sol. Det var da jeg
fant ut hvor avhengig man er av solen. Rundt juletider var jeg så tungsindig og
deprimert, at for min del kunne vi bare hoppe over julen. Jeg kunne like gjerne
sovet mens alle spiste julemiddag og åpnet gaver.
I år tror jeg tingene blir litt anderledes. Vi har hatt en
flott sommer. Mye sol, og mye fint vær. Det har vært en glede, og jeg har
benyttet så mye tid som mulig utendørs. Jeg klarte til og med å bli solbrent.
Det er i grunnen en sjeldenhet her til lands for min del. Var ikke på noen lang
ferie. Ble mest småturer hit og dit.
En av de kjekke tingene denne sommeren, var å få besøk av ei flott dame som jeg var blitt kjent med på Facebook, Linda heter hun. Hun kom på besøk en helg da Gladmaten var i full gang. Vi ble enda bedre kjent, og gjorde Stavanger utrygg den siste Gladmat kvelden. Været var bra, og hele helgen var veldig vellykket. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes.
Den lengste turen var noen dagers campingferie på Sørlandet
sammen med Amalie og Daniel. Vi hadde lånt et lite 4-manns telt, vi hadde lånt
primus, og vi hadde lånt liggeunderlag. Bare for å neven noe. Når man ikke har
så mye å rutte med, så må man være kreativ. Vi satte kursen mot det blide
Sørland, nærmere bestemt en campingplass som het Skottevik Feriesenter , nær
Lillesand. Vel fremme, og etter litt småkrangling fikk vi satt opp teltet, og
kunne begynne sørlandskosen.
De dagene vi var på Sørlandet, nådde vi å besøke dyreparken,
vi dro til Grimstad for å besøke gode venner som var på hyttetur, og vi klarte
å bulke en annen bil. Kjempeflott altså. Her drar man på billigferie, bare for
å istedet betale for noe man ikke får noe igjen for! Men, men. Sånn er det
bare. Alt i alt hadde vi en kjekk tur, og campingen og alt var virkelig å
anbefale. De hadde et flott område ved sjøen, hvor man kunne låne båt og kano.
Der var minigolf, og utendørs svømmebasseng. I tillegg hadde de mange
ferieleiligheter til leie. Så veldig fint ut. Vi trivdes godt der i alle fall.
Selv om det ikke akkurat lå i nærheten av noe bysentrum.
Jeg fikk meg også en liten helgetur til Oldenburg i
Tyskland. Der var jeg sammen med mine kolleger i RE-EL AS . Vi skulle på en
sykkelmesse, men utover det var turen mest for det sosiale oss imellom. Turen
foregikk ikke uten et lite snev av dramatikk, men vi kom oss alle både frem, og
hjem igjen i god behold. Sykkelmessen var nok mest interessant for mannfolkene,
men det var i grunnen ganske kjekt å rusle rundt der å kikke på all slags ting
og tang man kan ha som tilbehør til sykkel. Og så var det gratis mat også. Og
kaker, og drikke av forskjellig slag. Ikke akkurat som i Norge for å si det
sånn.
Om kvelden den ene messedagen, var det duket for stor fest,
med mat og drikke inkludert. Underholdning og dans var der også. Det var ikke
fritt for at jeg ble i ganske så livlig humør etterhvert som kvelden steg på.
Så for min del, som er ganske så måteholden med alkoholen, så ble jeg jo den
festløven. Ingen som ville kjent meg igjen sikkert. Veldig kjekt var det
uansett, og jeg kommer ikke til å glemme den turen der. Tar gjerne en ny runde.
Men var totalt utslitt da jeg kom hjem. For det var en lang kjøretur hver vei.
Og komforten var ikke optimal for meg. Men, etter en uke i koma hjemme, så ordnet
det meste seg.
Vi hadde også Amerika besøk denne sommeren. Vel og merke kun
en dag for vår del. Men en utrolig kjekk dag var det i alle fall. Vi tok våre
amerikanske gjester med til stamgården vår, Gaudland . Der var vi samlet en stor
gjeng, og hadde bbq piknikk. Været var nydelig, optimalt for å si det sånn. Så
all takk til værgudene den dagen. Det var utrolig kjekt å få prøve engelsk
kunnskapene mine muntlig for en gangs skyld. Jeg har ingen problemer med å
skrive engelsk, men å prate er jo en annen sak. Følte nok at jeg knotet
litt....men det lot til at alle forsto hva jeg sa og hva jeg mente. En utrolig
kjekk gjeng. Ønsker meg veldig at jeg en dag i fremtiden kan ha råd til å dra «Over
there» og gjengjelde besøket.
Jeg har som mål å gjøre til en liten tradisjon å ta de gamle
med på dagstur en gang i løpet av sommeren. Og i år tok jeg de to gamle
bestemødrene til Amalie og Daniel med på tur til fortidsgården Landa på
Forsand, og etterpå til Bakernes Paradis på Lauvvik. På Landa fikk vi oppleve
litt av kulturen i forskjellige tidsepoker, bl.a. fra bronsealderen. Vi fikk
prøve å bake brød på helle over bål, vi fikk tove garn, og en del andre ting.
Så her var det mye spennende og lærerikt på programmet. Vi avsluttet dagen på
Bakernes Paradis, hvor vi spiste en nydelig middag på terassen, under en
gigantisk parasoll. Virkelig en kjekk dag.
Mitt største konsert ønske ble også oppfylt i år. Jeg fikk endelig gå på Robbie Williams konsert. Det har jeg hatt lyst til i såååå utrolig mange år. Og endelig kom anledningen, hvor han til og med hadde lagt konserten sin til Viking Stadion i Stavanger. Gjett om jeg var i himmelen? Var ikke langt fra i alle fall, for jeg og Amalie satt øverst i tribunene, og hadde hele oversikten. Konserten var virkelig knallbra, og jeg koste meg fra første, til siste tone. Og det tror jeg jammen meg Amalie også gjorde, enda Robbie Williams ikke er hennes idol akkurat.
Helt på tampen av sommeren, dro jeg og Amalie på tur til
Gilja, for å ha en helg sammen med Gaudland familien i vogna deres. Dette var
også en veldig kjekk helg, hvor vi koste oss med utflukt til Byrkjedalstunet og
Gloppedalsura . Været var litt overskyet, men likevel behagelig. Vi hadde med
oss pølser på termos, og bord og stoler, og nøt maten i steinriket i
Gloppedalsura. Ungene fikk prøve seg på steinklatring, noe ikke alle de voksne
var like begeistret for å bevitne. Men det vil jo helst gå bra. De er noen
skjønne steintroll den gjengen der.
Sommeren er full av gode minner, og noen fikk jeg ikke plass til her...men har dem i bakhodet når jeg ønsker å ta dem frem. Har virkelig hatt en koselig, innholdsrik og kjekk sommer.
Så nå kan vinteren for min del bare komme. Jeg er forberedt,
for jeg har minnebanken full av godt vær, og god stemning. Og julen skal ingen
ta fra meg i år. Jeg vil kose meg, som jeg alltid har gjort før, og ikke som
sist jul, da alt var pyton.
Gleder meg til jul.
Abonner på:
Innlegg (Atom)