Det er lørdag. Den dagen i uken som jeg liker minst. Den
dagen i uken, som de aller fleste liker best. Dagen for fest og moro, familie
eller hvile. Den dagen man kan få gjort ting man ellers ikke får gjort i løpet
av uken. Gå i butikker for eksempel.
Jeg hater lørdager!
I løpet av uken, prøver jeg å skyve lørdagen bort. Jeg
prøver å late som at den ikke eksisterer. Den dagen frykter jeg. I alle fall
når jeg er alene. Jeg har en viss melankoli selv om jeg har barna mine hos meg.
Men i det minste, så er den til å komme seg gjennom da, med både glede og
latter.
Det hender (svært sjeldent), at noen tar kontakt, og haler
meg med ut på noe en gang innimellom. Men jeg tror det kan regnes på en hånd i
løpet av året. Det er ikke sånn at jeg er avhengig av at noen skal underholde
meg på lørdagene, ikke i det hele tatt. Jeg liker også å hvile, og koble ut.
Men av en eller annen grunn, så føler jeg meg så enormt ensom. Hver eneste
lørdag. Det er så merkelig!
Hvis noen får meg med på noe, ja så blir lørdagen en god dag, noe som er en
sjeldenhet til lørdag å være. Noe jeg slett ikke regner med. Jeg tar heller
ikke kontakt med noen om lørdagene. Det er noe psykisk over det. Den dagen er
liksom alle opptatt med noe. De skal enten tilbringe kosemiddag og TV kveld med
familien, eller så skal de på en fest, eller ut på byen med en gjeng. Jeg
ønsker jo ikke å blande meg inn i det. Jeg unner alle mine familie, venner og
bekjente den gode lørdagshyggen. Virkelig!
I dag, 28. desember, forsto jeg ingen ting. Jeg forsto ikke
hvorfor jeg følte meg så nedfor? Hva kunne det skyldes? Det ga ingen mening. Jeg
har det jo i grunnen veldig bra for tiden. Jeg har vært overraskende frisk og
rask i et par måneder, og til og med, med litt mere energi enn jeg har vært
vant til de siste årene. Har jo tenkt på om jeg kanskje må roe ned litt....selv
om jeg føler jeg har overskudd. Ønsker ikke å gå på en ny smell. Men
altså....jeg satt og funderte på hvorfor jeg følte meg så nedfor og melankolsk
i dag? Jeg kunne ikke finne noen grunn. Men såååå gikk det opp et lys for
meg...sjokk, sjokk.... Det er jo lørdag i dag! Det må jo være derfor....! I
romjulen er alle dagene like, og jeg var ikke selv bevisst på hvilken dag det
var.
Jeg har faktisk ingen annen forklaring enn at kroppen har i
løpet av de siste årene fått en rutine med at lørdagene skal føles ille. Da
skal jeg være deprimert. Ferdig med den saken. Akkurat som en biologisk
klokke....eller et ferdig innstilt ur, som teller dager...og kommer til dag 7,
som i dette tilfellet er lørdag. Da er det på tide å møte veggen bittelitt. Da
har man brukt seg opp. Da skal alle ha det kjekt, unntatt meg. Helt sykt
egentlig. Jeg har veldig lyst å komme meg ut av akkurat den rytmen. Men aner ikke
hvordan. Det nytter ikke å fortelle meg selv at lørdagen er like god som
fredagen. Det har jeg prøvd. Uten heldig resultat. Men jeg har troen, troen på
en endring, nå når helsen har begynt å bedre seg litt. Det kan hende alt er en
prosess, som jeg bare må gå gjennom. Jeg satser i alle fall på det. Håper i
alle fall at alle mine, og alle andre også, koser seg i dag...det er tross alt
lørdag :)
