lørdag 28. desember 2013

Lørdag

Det er lørdag. Den dagen i uken som jeg liker minst. Den dagen i uken, som de aller fleste liker best. Dagen for fest og moro, familie eller hvile. Den dagen man kan få gjort ting man ellers ikke får gjort i løpet av uken. Gå i butikker for eksempel. 
Jeg hater lørdager!


I løpet av uken, prøver jeg å skyve lørdagen bort. Jeg prøver å late som at den ikke eksisterer. Den dagen frykter jeg. I alle fall når jeg er alene. Jeg har en viss melankoli selv om jeg har barna mine hos meg. Men i det minste, så er den til å komme seg gjennom da, med både glede og latter.

Det hender (svært sjeldent), at noen tar kontakt, og haler meg med ut på noe en gang innimellom. Men jeg tror det kan regnes på en hånd i løpet av året. Det er ikke sånn at jeg er avhengig av at noen skal underholde meg på lørdagene, ikke i det hele tatt. Jeg liker også å hvile, og koble ut. Men av en eller annen grunn, så føler jeg meg så enormt ensom. Hver eneste lørdag. Det er så merkelig!
Hvis noen får meg med på noe, ja så blir lørdagen en god dag, noe som er en sjeldenhet til lørdag å være. Noe jeg slett ikke regner med. Jeg tar heller ikke kontakt med noen om lørdagene. Det er noe psykisk over det. Den dagen er liksom alle opptatt med noe. De skal enten tilbringe kosemiddag og TV kveld med familien, eller så skal de på en fest, eller ut på byen med en gjeng. Jeg ønsker jo ikke å blande meg inn i det. Jeg unner alle mine familie, venner og bekjente den gode lørdagshyggen. Virkelig!


I dag, 28. desember, forsto jeg ingen ting. Jeg forsto ikke hvorfor jeg følte meg så nedfor? Hva kunne det skyldes? Det ga ingen mening. Jeg har det jo i grunnen veldig bra for tiden. Jeg har vært overraskende frisk og rask i et par måneder, og til og med, med litt mere energi enn jeg har vært vant til de siste årene. Har jo tenkt på om jeg kanskje må roe ned litt....selv om jeg føler jeg har overskudd. Ønsker ikke å gå på en ny smell. Men altså....jeg satt og funderte på hvorfor jeg følte meg så nedfor og melankolsk i dag? Jeg kunne ikke finne noen grunn. Men såååå gikk det opp et lys for meg...sjokk, sjokk.... Det er jo lørdag i dag! Det må jo være derfor....! I romjulen er alle dagene like, og jeg var ikke selv bevisst på hvilken dag det var.


Jeg har faktisk ingen annen forklaring enn at kroppen har i løpet av de siste årene fått en rutine med at lørdagene skal føles ille. Da skal jeg være deprimert. Ferdig med den saken. Akkurat som en biologisk klokke....eller et ferdig innstilt ur, som teller dager...og kommer til dag 7, som i dette tilfellet er lørdag. Da er det på tide å møte veggen bittelitt. Da har man brukt seg opp. Da skal alle ha det kjekt, unntatt meg. Helt sykt egentlig. Jeg har veldig lyst å komme meg ut av akkurat den rytmen. Men aner ikke hvordan. Det nytter ikke å fortelle meg selv at lørdagen er like god som fredagen. Det har jeg prøvd. Uten heldig resultat. Men jeg har troen, troen på en endring, nå når helsen har begynt å bedre seg litt. Det kan hende alt er en prosess, som jeg bare må gå gjennom. Jeg satser i alle fall på det. Håper i alle fall at alle mine, og alle andre også, koser seg i dag...det er tross alt lørdag :)


onsdag 27. november 2013

Mine eks'er

I en alder av 45,5 år, har jeg, i likhet med de fleste andre på min alder, gjort en del erfaringer i livet. Erfaringer på alle felt egentlig...jobb, fritid, familieliv og forhold. Noen erfaringer er positive, og andre er negative. Men felles for alt, er at det er erfaringer som man lærer av.

Når det gjelder menn/forhold, så har jeg gjort flere erfaringer. Og ingen av dem har endt godt i grunnen. I alle fall ikke på lang sikt. Nå snakker jeg altså om menn jeg har vært i forhold med. Men selv om det ikke var varige forhold (livslangt), så kan jeg med hånden på hjertet si at alle forholdene har inneholdt både positive og negative ting. Og der igjen, så har jeg lært at jeg har det best med meg selv, når jeg velger å huske de positive tingene. Man kan alltids tenke tilbake og hente fram noen negative ting hvis alt føles bare sorgen der og da. Men likevel, når jeg setter meg ned, og tenker godt etter, så liker jeg best å hente frem de positive tingene og egenskapene med mine ekser. Og derfor tror jeg at jeg klarer å ha et rimelig godt venneforhold til dem sånn i ettertid også. I alle fall velger jeg å se det på den måten.

Mitt første forhold varte faktisk i hele 21 år! Det er ganske lenge det synes jeg. Selvsagt er det mange som er sammen mye lenger enn det. Men likevel, nå til dags, så er 21 år ganske lenge. Vi var sammen i 7 år, og gift 14 år. Og forholdet ga oss to fantastisk nydelige barn, som vi begge er veldig stolte av. Jeg har analysert og kommet frem til at forholdet endte vel fordi vi vokste fra hverandre. Men etter et litt tøft brudd, så har vi klart å jobbe oss frem til et godt samarbeid. Det MÅ vi jo, siden vi har barn sammen. Og for at barna skal ha det godt, så må vi klare å ha en god tone.

En ting kan jeg i alle fall trygt si om min eksmann.... Han er en veldig god pappa til barna våre. Når jeg først valgte å få barn, så er jeg virkelig glad jeg fikk barn med han. For han er omsorgsfull og oppofrende, og stiller opp når det trengs, både her og der. Han bryr seg, og tar affære når det er nødvendig. Og det er det jo rett som det er. Så all ære til han for det. Jeg var lenge lei meg for at den lille familien vår ikke klarte å holde sammen. Men nå, noen år senere, synes jeg at det hele fungerer veldig godt. Og etter at min eksmann fant seg kjæreste, så ble alt bare enda bedre. Da klarte mitt hjerte endelig å slappe av, og jeg er virkelig glad på hans vegne. Og på barnas også, som også har blitt glad i henne.

Mitt neste forhold ble inngått ikke så lenge etter at det første sprakk. Da møtte jeg en italiensk mann bosatt på Østlandet. Forholdet varte i 8 måneder, og var svært tungt på en måte, siden det var et avstandsforhold. Noe jeg ikke selv taklet spesielt godt! Jeg reiste dit så ofte jeg kunne, ca annenhver helg. Et par helger kom han på besøk hit. Men det var litt vanskeligere, siden jeg ikke hadde en plass vi kunne være. Italienere har et rykte på seg til å være pasjonsfulle og lidenskapelige. Og det vil jeg si om han også. En positiv egenskap så absolutt. Og jeg lærte det selv også, å være litt mere fri og lidenskapelig. Men lærte det kanskje ikke sånn med det samme. Det har tatt noen år å komme så langt i grunnen. Men å tenke tilbake, og se erfaringene jeg gjorde den gangen, så slipper jeg meg definitivt mere løs nå, når jeg blir opptatt av noe. Sikkert ikke alle som sitter med det inntrykket av meg kanskje, men sånn føler jeg det i alle fall :)

Etter at forholdet sprakk, var jeg singel i ca 1 år. Jeg hadde behov for å finne meg selv litt mere. Et langdistanse forhold var ikke jeg laget for, så det måtte jeg kutte ut. Og noen jakt på en ny kjæreste var ikke aktuelt. I en periode gikk jeg ut på byen en del. Og en av disse gangene, møtte jeg en ny mann. Han var heller ikke norsk. Han var afghansk. Og han var ganske ung. Men jeg falt pladask. Uten innledning. Etter en liten periode med dating, og heftige møter, ble vi sammen. Og etter noen måneder flyttet vi sammen også. Forholdet varte i 2 år. Og det ble avsluttet da han reiste bort for å jobbe. Jeg fant da ut at jeg var ganske sliten, og at jeg slappet mer av mens han var borte. Så jeg besluttet at siden jobb hadde skilt oss, så kunne vi like gjerne gjøre det helt slutt. Jeg visste jo av erfaring at langdistanseforhold ikke fungerte for meg.

Afghanerens gode karaktertrekk er hans rolige og behagelige vesen. Og jeg tror helt bestemt at jeg vil alltid være glad i han. Han er snill og god, rolig og kjekk :) Og gjør aldri noe galt. Han er kanskje nesten litt for rolig og snill i grunnen. Men det er ikke negativt i det hele tatt. Vi har god kontakt vil jeg si. Selv om vi bor i hver vår by, på hver vår kant av landet. Og hvis vi tilfeldigvis er i samme by, så er det alltid kjekt å møte han synes jeg. Og det vil jeg holde på. Så lenge han vil det selv også selvsagt :)

Etter å ha vært singel enda en lang periode, bestemte jeg meg for å lage en profil på møteplassen, og se hva som kom ut av det. Jeg var ikke spesielt optimistisk på å finne den store kjærligheten, men tenkte at jeg kunne prøve den varianten. Før jeg evt. ga meg. På møteplassen møtte jeg mange, men de færreste var interessante i den settingen jeg så for meg. Men til slutt, etter nesten en måned, møtte jeg på en som jeg fant tiltrekkende. En norsk mann denne gangen. Og Etter å ha vært litt pågående, kapitulerte han, og vi avtalte å være i et forhold. Det forholdet varte i 8 mnd. Han var snill og hjelpsom, og veldig aktiv. Han syntes nok jeg var litt kjedelig, som lever en mye mere bedagelig tilværelse (mye pga helsen min, ofte trøtt og syk). Men den tiden vi var sammen, fikk han utrettet en god del ting her i hjemmet mitt. Kanskje ikke alt var fagmessig utført, men likevel, store forandringer, som viste godt igjen. Og jeg er veldig takknemlig for det. Men noen ganger kan ting være for gode til å være sanne. Og sånn endte det forholdet. Jeg ønsker han bare alt godt. Han og familien hans. Og håper han finner det han søker.

Konklusjonen egentlig, etter disse 4 forholdene, er at jeg nok har det best alene. Jeg har blitt for gammel til å jage rundt som en annen 20 åring. Og jeg er for lidenskapelig egentlig. Finner jeg en jeg liker kjempegodt, så liker jeg han så godt at det til slutt gjør vondt. Og det er ikke heller så veldig greit synes jeg. Og jeg blir sikkert litt vel intens også. Så akkurat nå er jeg veldig tilfreds med å ikke søke etter enda en som kan risikere å bli min eks. Følelsene mine lever et ordentlig og rolig liv, og jeg kan kikke på hvem jeg vil, uten å ta hensyn til noen. Og jeg har også funnet ut at for meg fungerer menn utrolig godt som venner. Jeg tror jeg prater bedre med dem da, enn hvis jeg er i et forhold med en. Så det er jo også noe til ettertanke. Så jeg har i grunnen bestemt meg for at jeg har det best som nå :) Så lenge det varer!


Ære være singellivet :P




fredag 8. november 2013

Liv og helse



For snart 2 år siden, skrev jeg et innlegg her om depresjon. Jeg var på den tiden veldig på bedringens vei. Men ikke helt frisk. I mellomtiden har årene gått. Og når jeg nå har begynt å tenke tilbake, så oppdaget jeg at jeg omtrent står på stedet hvil når det gjelder akkurat det der. Jeg har ikke klart å karre meg helt ut av depresjonens klamme og mørke favn. Hvordan kan det ha seg?

I det siste har jeg virkelig begynt å undre meg over enkelte ting når det gjelder helsen min. Og har kommet frem til at depresjon nok muligens ikke er min hoved diagnose. Som jeg nevnte den gangen for snart 2 år siden, så er depresjon en ganske vid betegnelse. Og ofte bunner den ut i noe som er opplevd, eller av en helsemessig årsak. Og hva har jeg opplevd?

Jo, jeg har opplevd en fantastisk god barndom, med varme og omtenksomme foreldre, og en flott lillebror. Samt kjempegode venner. Jeg opplevde det som jeg selv minnes som mobbing på barne- og ungdomsskolen. Jeg opplevde løsrivelsen fra foreldrene mine, som lite problemfyllt. Jeg flyttet sammen med en finnmarking. Og vi holdt sammen i 21 år. I disse 21 årene bygget vi hus, giftet oss, og fikk 2 helt nydelige barn. Etter å tilnærmet ha vokst fra hverandre, gjennomgikk jeg skilsmisse, med påfølgende dårlig samvittighet for at barna mistet sin trygge og lune tilværelse. Etter skilsmissen opplevde jeg 3 forhold, som brast. Jeg har jobbet mesteparten av mitt voksne liv med barn. Men har også vært innom fotobutikk i mine unge år. Drømmen var å bli fotograf, men mye skjedde, og bena i nesen var for myke. Nå, som godt voksen, opplever jeg å ha en kjekk jobb i et firma som hverken driver med barn eller foto.

Det har vært tøffe år. Ingen tvil om det. Mens jeg jobbet med barn, ble jeg oftere og oftere syk. Og så kuliminerte det med betennelser i hendene. Sykemeldingene hopet seg opp, og jeg fikk nok en gang dårlig samvittighet. Denne gangen for mine kolleger i barnehagen. Som da måtte slite ekstra mye enten fordi jeg ikke var der, eller fordi jeg måtte være forsiktig.

Og sammen med skilsmisse og andre ting jeg ikke opplevde som spesielt positivt i den perioden, gikk jeg rett på en durabelig smell! Og med smellen kom depresjonen. Helt ned i det aller dypeste mørket.

Men nå...mange år senere, så kan jeg ikke forstå at jeg ikke har kommet meg utav dette. Jeg kan ikke forstå at jeg fortsatt er mye syk, jeg som ikke jobber med barn lenger engang. Jeg kan ikke forstå hvorfor feber herjer kroppen min de fleste av månedens dager. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har så mye stress hodepine. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg får influensa bare jeg leser i avisen om noen som har den. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg alltid er så trøtt og totalt uten energi. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor noen får være så friske og opplagte, mens jeg, og sikkert flere andre også, opplever å knapt kan klare å karre seg gjennom dagene i våken og frisk tilstand.


Oppsumert: Jeg har vel egentlig ikke noen overhengende opplevelser som skulle gi meg en så seigpint depresjon. Ergo, så er det kanskje en helsemessig årsak?

Helsen min har de siste årene vært betenkelig. Jeg er som jeg skrev, mye syk. Det skyldes nok diagnosen Lavt Stoffskifte. Den fikk jeg for mange, mange år siden. Det kom frem da jeg slet med dagene, slet med sykdom, og sov og sov, uten å noen gang føle meg utsovet. Hmm, det ringer en liten bjelle.....det er jo faktisk sånn jeg har det nå også. Ikke fullt så ille, men tilnærmet likt. Jeg har vondt i hender og føtter, jeg er i perioder nedstemt (depresjonen ja), jeg sliter med søvnproblemer. Noen ganger sovner jeg sent, og våkner tidlig, totalt utslitt. Andre ganger kan jeg sove 12 timer i strekk, uten å våkne en eneste gang. Jeg har vondt både her og der, uten at noen finner ut av det. Og feberen...ja den er et kapittel for seg egentlig. Legen sier at feber oftest skyldes en betennelses tilstand. Ja, det har jeg jo faktisk klart å regne meg ut til selv. Men hvor har jeg betennelse da? Jeg har jo ikke vondt noe spesielt sted sånn jevnt over. Og blodprøver viser ingen betennelse eller noe annet. De viser at jeg er på riktig thyroxin dose. Thyroxin er det stoffet jeg mangler i stoffskiftet.

Ok, så har jeg gått en del til lege. Det sier seg selv. Men like irriterende hver gang, når han sitter der og ser hjelpesløst på meg, med hendene i fanget, og sier: Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg kan hjelpe deg. For prøvene viser ingenting. Så det er ikke noe å gjøre.

En dag jeg var i butikken, fikk jeg øye på en av overskriftene i et av månedsmagasinene i bladhyllen. Der sto det: «Alt om stoffskiftet». Jeg som ikke eier nåla i veggen, og sliter med svært dårlig økonomi utbetalt fra NAV, jeg fant dette uhyre interessant. Så bladet havnet i handlekurven. Jeg gikk rett hjem, og slo opp på sidene hvor artikkelen sto. Og det jeg leste der, handlet om meg. Ja, om MEG! Ikke sånn personlig da. Men det kunne det faktisk ha vært. Jeg kunne glatt ha vært avbildet der, som et levende eksempel. Jeg kom frem til, at det som er normalen for naboen, trenger ikke å være normalen for meg!

Jeg fant frem en merkepenn, og merket av alle viktige poenger. Dvs. halve artikkelen som var på 4 helsider. Og så bestilte jeg time hos legen!

Jeg tror ikke han ble så enormt glad da jeg viste han min selvutnevnte diagnose. Men han leste høflig, og ble tankefull. Han sa at det er vanskelig, og ingen har lyst å gjøre så mye med akkurat det. Jeg sa at jeg ikke forventet at han skulle vite og kunne alt. Men kanskje han kunne henvise meg til noen som kanskje satt på flere kunnskaper? Han tenkte enda litt til, og sa at han ikke kjente noen som hadde noen utstrakt kunnskap om stoffskiftet. Og jeg kjente at jeg begynte å bli litt desperat, og gråten begynte å presse seg på. Så fikk jeg til slutt frem at jeg orker rett og slett ikke å ha det sånn som dette lenger...det er utrolig slitsomt, og føles enormt lite verdig.

Legens blikk ble medfølende. Så jeg forsto at han ikke var likegyldig. Til slutt lurte han på om jeg hadde hørt om Klinikk for stressmedisin. Nei, den har jeg ikke hørt om. Han forklarte litt om hva de drev med, og hva de hadde spesialisert seg på. Og kanskje de kunne hjelpe til med å finne hva det kunne være, eller hadde forslag til en annen plass. Jeg kjente at hjertet mitt gjorde et lykkelig byks. Ja, den ideen er jeg med på. Nye folk, nye øyne, og annen kunnskap. Det må vel kanskje bringe frem noe. Så vi ble enige om at han skulle sende en henvisning dit. Men jeg venter fortsatt...og det er flere måneder siden nå. Sukk. Men, uansett, så føler jeg at jeg er på sporet av en løsning. Kanskje. Kanskje er min depresjon/nedstemthet snart en saga blott. Kanskje skyldes den en kombinasjon av opplevelser og dårlig helse. Kanskje vil min dårlige helse bli bedre hvis jeg får bukt med depresjon og dårlig økonomi?

Den som lever får se. Men jeg har en liten gnist av håp. Et håp om at jeg igjen skal kunne komme meg ut i tilnærmet full jobb, tjene pengene mine selv, og kanskje ha råd til litt ekstra av og til. Rett og slett bli frisk og førlig, som folk flest. Depresjon er ikke gøy. Men om man finner årsaken, så kan man kanskje fjerne den. Det er mitt håp. Og fjernes depresjonen, så vil også resten av helsen bedres. Og når helsen er bedre, så er jobbutsiktene bedre. Og når man jobber, så tjener man penger. Og når man tjener penger, så kan man sannsynligvis betale alle regningene, pluss mat og klær og andre nødvendige ting. For en ting er sikkert.....man klarer seg ikke på inntekt fra Nav, med utgangspunkt i en barnehage assistents lønn. Det kan jeg skrive under på!

Bildene er hentet fra Google.

fredag 4. oktober 2013

SOMMERMINNER

Da er høsten for alvor kommet, og høstferien har startet. Vi går våte og mørke tider i møte her på min kant av landet. Kan jo hende vinteren kommer med et lite hvit snøfnugg eller noen milliarder...men i alle fall....i år er jeg godt forberedt!

Forrige vinter kom mørk og kald. Det ble snø ja, og det satte de fleste pris på en liten stund. Men for meg var vinteren så mørk og dyster at jeg ikke var sikker på om jeg ville klare å komme meg gjennom den.  Og grunnen til det var at sommeren i grunnen var rimelig mørk og dyster den også. Veldig lite sol. Det var da jeg fant ut hvor avhengig man er av solen. Rundt juletider var jeg så tungsindig og deprimert, at for min del kunne vi bare hoppe over julen. Jeg kunne like gjerne sovet mens alle spiste julemiddag og åpnet gaver.

I år tror jeg tingene blir litt anderledes. Vi har hatt en flott sommer. Mye sol, og mye fint vær. Det har vært en glede, og jeg har benyttet så mye tid som mulig utendørs. Jeg klarte til og med å bli solbrent. Det er i grunnen en sjeldenhet her til lands for min del. Var ikke på noen lang ferie. Ble mest småturer hit og dit.

En av de kjekke tingene denne sommeren, var å få besøk av ei flott dame som jeg var blitt kjent med på Facebook, Linda heter hun. Hun kom på besøk en helg da Gladmaten var i full gang. Vi ble enda bedre kjent, og gjorde Stavanger utrygg den siste Gladmat kvelden. Været var bra, og hele helgen var veldig vellykket. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes.



Den lengste turen var noen dagers campingferie på Sørlandet sammen med Amalie og Daniel. Vi hadde lånt et lite 4-manns telt, vi hadde lånt primus, og vi hadde lånt liggeunderlag. Bare for å neven noe. Når man ikke har så mye å rutte med, så må man være kreativ. Vi satte kursen mot det blide Sørland, nærmere bestemt en campingplass som het Skottevik Feriesenter , nær Lillesand. Vel fremme, og etter litt småkrangling fikk vi satt opp teltet, og kunne begynne sørlandskosen.



De dagene vi var på Sørlandet, nådde vi å besøke dyreparken, vi dro til Grimstad for å besøke gode venner som var på hyttetur, og vi klarte å bulke en annen bil. Kjempeflott altså. Her drar man på billigferie, bare for å istedet betale for noe man ikke får noe igjen for! Men, men. Sånn er det bare. Alt i alt hadde vi en kjekk tur, og campingen og alt var virkelig å anbefale. De hadde et flott område ved sjøen, hvor man kunne låne båt og kano. Der var minigolf, og utendørs svømmebasseng. I tillegg hadde de mange ferieleiligheter til leie. Så veldig fint ut. Vi trivdes godt der i alle fall. Selv om det ikke akkurat lå i nærheten av noe bysentrum.



Jeg fikk meg også en liten helgetur til Oldenburg i Tyskland. Der var jeg sammen med mine kolleger i RE-EL AS . Vi skulle på en sykkelmesse, men utover det var turen mest for det sosiale oss imellom. Turen foregikk ikke uten et lite snev av dramatikk, men vi kom oss alle både frem, og hjem igjen i god behold. Sykkelmessen var nok mest interessant for mannfolkene, men det var i grunnen ganske kjekt å rusle rundt der å kikke på all slags ting og tang man kan ha som tilbehør til sykkel. Og så var det gratis mat også. Og kaker, og drikke av forskjellig slag. Ikke akkurat som i Norge for å si det sånn.




Om kvelden den ene messedagen, var det duket for stor fest, med mat og drikke inkludert. Underholdning og dans var der også. Det var ikke fritt for at jeg ble i ganske så livlig humør etterhvert som kvelden steg på. Så for min del, som er ganske så måteholden med alkoholen, så ble jeg jo den festløven. Ingen som ville kjent meg igjen sikkert. Veldig kjekt var det uansett, og jeg kommer ikke til å glemme den turen der. Tar gjerne en ny runde. Men var totalt utslitt da jeg kom hjem. For det var en lang kjøretur hver vei. Og komforten var ikke optimal for meg. Men, etter en uke i koma hjemme, så ordnet det meste seg.



Vi hadde også Amerika besøk denne sommeren. Vel og merke kun en dag for vår del. Men en utrolig kjekk dag var det i alle fall. Vi tok våre amerikanske gjester med til stamgården vår, Gaudland . Der var vi samlet en stor gjeng, og hadde bbq piknikk. Været var nydelig, optimalt for å si det sånn. Så all takk til værgudene den dagen. Det var utrolig kjekt å få prøve engelsk kunnskapene mine muntlig for en gangs skyld. Jeg har ingen problemer med å skrive engelsk, men å prate er jo en annen sak. Følte nok at jeg knotet litt....men det lot til at alle forsto hva jeg sa og hva jeg mente. En utrolig kjekk gjeng. Ønsker meg veldig at jeg en dag i fremtiden kan ha råd til å dra «Over there» og gjengjelde besøket.



Jeg har som mål å gjøre til en liten tradisjon å ta de gamle med på dagstur en gang i løpet av sommeren. Og i år tok jeg de to gamle bestemødrene til Amalie og Daniel med på tur til fortidsgården Landa på Forsand, og etterpå til Bakernes Paradis på Lauvvik. På Landa fikk vi oppleve litt av kulturen i forskjellige tidsepoker, bl.a. fra bronsealderen. Vi fikk prøve å bake brød på helle over bål, vi fikk tove garn, og en del andre ting. Så her var det mye spennende og lærerikt på programmet. Vi avsluttet dagen på Bakernes Paradis, hvor vi spiste en nydelig middag på terassen, under en gigantisk parasoll. Virkelig en kjekk dag.



Mitt største konsert ønske ble også oppfylt i år. Jeg fikk endelig gå på Robbie Williams konsert. Det har jeg hatt lyst til i såååå utrolig mange år. Og endelig kom anledningen, hvor han til og med hadde lagt konserten sin til Viking Stadion i Stavanger. Gjett om jeg var i himmelen? Var ikke langt fra i alle fall, for jeg og Amalie satt øverst i tribunene, og hadde hele oversikten. Konserten var virkelig knallbra, og jeg koste meg fra første, til siste tone. Og det tror jeg jammen meg Amalie også gjorde, enda Robbie Williams ikke er hennes idol akkurat.



Helt på tampen av sommeren, dro jeg og Amalie på tur til Gilja, for å ha en helg sammen med Gaudland familien i vogna deres. Dette var også en veldig kjekk helg, hvor vi koste oss med utflukt til Byrkjedalstunet og Gloppedalsura . Været var litt overskyet, men likevel behagelig. Vi hadde med oss pølser på termos, og bord og stoler, og nøt maten i steinriket i Gloppedalsura. Ungene fikk prøve seg på steinklatring, noe ikke alle de voksne var like begeistret for å bevitne. Men det vil jo helst gå bra. De er noen skjønne steintroll den gjengen der.



Sommeren er full av gode minner, og noen fikk jeg ikke plass til her...men har dem i bakhodet når jeg ønsker å ta dem frem. Har virkelig hatt en koselig, innholdsrik og kjekk sommer.

Så nå kan vinteren for min del bare komme. Jeg er forberedt, for jeg har minnebanken full av godt vær, og god stemning. Og julen skal ingen ta fra meg i år. Jeg vil kose meg, som jeg alltid har gjort før, og ikke som sist jul, da alt var pyton.

Gleder meg til jul.

lørdag 17. august 2013

Sukker, Møteplassen og diverse andre sider.

For en tid tilbake, snart et år siden faktisk, besluttet jeg å lage en profil på Møteplassen. Det skulle være mitt siste forsøk på å finne kjærligheten. Det var i grunnen ikke noe ivrig forsøk. Det var mest for å kikke litt. Fant jo flere kjente der også faktisk ;) Så det var jo i det minste litt interessant. Men det som jeg mest undret meg over når jeg var der, var holdningene til de fleste andre som var der. Mest undret jeg meg over hva som var målet deres med deres egne profiler? Noen hadde laget flotte, gjennomførte profiler med bilder og tekst. Men de aller fleste (mitt inntrykk altså) hadde max litt tekst, og ingen bilder!

Så da begynte jeg å analysere. De som hadde bilder og en fin presentasjon, de virket mest seriøse. De fleste likte turer i skog og mark, eller i fjellet. De likte å fiske og være ute i naturen, eller i båten sin. Og de ville jo selvsagt finne den rette, som likte kos, en god romantisk middag, og være ute i skog og mark, akkurat som dem selv. Og i mitt stille sinn begynte jeg å lure. For jeg kjenner jo utrolig mange mennesker etterhvert. Både kvinner og menn. Sånn er det jo når man har passert 45 liksom. Og så måtte jeg tenke på om noen av mine mannlige venner hadde disse her interessene? Joda, noen har de interessene, men langt fra de fleste. Kun et fåtall som jeg kjenner til i alle fall. 

Noen av dem som ikke hadde bilde, hadde litt tekst. Og de hadde de samme interessene stort sett. Turer i skog og mark, ut på sjøen, fiske litt....osv. Så da tenkte jeg: Er det det de fleste kvinner ser etter? En mann som elsker å være ute i skog og mark? Eller er det sånn at disse interessene har overskygget tidligere forhold? Eller er det bare sånn at mennene tror at de er mest sexy og barske når de har sånne interesser, og så skal vi kvinner falle pladask for det?

Men felles for de aller fleste der inne, var interessen for det intime. De fleste skrev ikke det på profilen sin, men det kom tydelig frem i mailene de sendte. Ganske momentant i de fleste tilfellene. De som ikke hadde bilde eller særlig tekst, de var de ivrigste. Der kom temaet opp i andre mailen. Veldig ærlig det altså. Det skal de ha. De som hadde litt tekst, men ikke bilde, de småpratet og virket så smått interesserte i en 4-5 meldinger før de brakte temaet på bane. De med bildet, var mest seriøse. De innrømmet at sex var veldig interessant, men de så også etter noe mer. 

Ganske fort begynte jeg å føle det ubehagelig der inne. Det var liksom ikke helt det jeg hadde sett for meg. Trodde faktisk at det var en litt høyere moral. Jeg hadde selv gjort meg flid, med bilder og tekst. Og var fornøyd med det. Jeg kjøpte ikke VIP eller VIP+. For jeg var jo bare der for å kikke sånn i første omgang. 
Jeg gikk på et par dater, en etter en, bare for å finne ut at det ikke kom antydning av gnister for min del i alle fall. Men etterhvert møtte jeg på en som ikke viet det intime med et eneste ord i noen av mld. Jeg besluttet å møte han. Likte han, men virket ikke så gjengjeldt sånn til å begynne med. Etter et par uker eller noe sånt, besluttet jeg å kutte ut profilen min. Det var rett og slett ikke plassen for meg. 

En stund etter, fikk jeg igjen opprettet kontakt med han eneste jeg syntes var ok. Og vi ble sammen ikke lenge etter det. Forholdet varte i 8 mnd. 

Så var det da en venninne, som hadde profil på Sukker. Og ville jeg skulle se på noe. Og jeg laget meg da en profil der selv. Kikket på det jeg fikk til uten betalende abonnement. Grepet av nysgjerrigheten laget jeg meg igjen en profil på Møteplassen. Med bilder og det hele. Og skuffelsen var stor over å oppdage at ingenting hadde forandret seg. Alt var ved det samme, til og med mange av de samme menneskene. Fortsatt uten bilde. Noen av dem med bilde var borte. Men ellers var de fleste fortsatt der. Pluss en del nye. 

Jeg hadde den profilen i 2 uker. Var ikke noe for meg denne gangen heller. Og strengt tatt, så ser jeg i alle fall ikke etter noen ny nå. Måtte max være vennskap. Men det sies jo at mann og kvinne ikke kan være kun venner. I alle fall tror jeg det er mannens oppfatning! Men ikke min! Vel....jeg kan nå beskrive Møteplassen som et "kjøttmarked" eller en plass for dem som ikke har fått seg noe i det siste! Det var ikke spesielt hyggelig for å si det mildt. Så nå sier jeg: ALDRI MER!

Holder meg til facebook jeg :D

Bildet er funnet på Google