For snart 2 år siden, skrev jeg et innlegg her om depresjon.
Jeg var på den tiden veldig på bedringens vei. Men ikke helt frisk. I
mellomtiden har årene gått. Og når jeg nå har begynt å tenke tilbake, så
oppdaget jeg at jeg omtrent står på stedet hvil når det gjelder akkurat det
der. Jeg har ikke klart å karre meg helt ut av depresjonens klamme og mørke
favn. Hvordan kan det ha seg?
I det siste har jeg virkelig begynt å undre meg over enkelte
ting når det gjelder helsen min. Og har kommet frem til at depresjon nok
muligens ikke er min hoved diagnose. Som jeg nevnte den gangen for snart 2 år
siden, så er depresjon en ganske vid betegnelse. Og ofte bunner den ut i noe
som er opplevd, eller av en helsemessig årsak. Og hva har jeg opplevd?
Jo, jeg har opplevd en fantastisk god barndom, med varme og
omtenksomme foreldre, og en flott lillebror. Samt kjempegode venner. Jeg
opplevde det som jeg selv minnes som mobbing på barne- og ungdomsskolen. Jeg
opplevde løsrivelsen fra foreldrene mine, som lite problemfyllt. Jeg flyttet
sammen med en finnmarking. Og vi holdt sammen i 21 år. I disse 21 årene bygget
vi hus, giftet oss, og fikk 2 helt nydelige barn. Etter å tilnærmet ha vokst
fra hverandre, gjennomgikk jeg skilsmisse, med påfølgende dårlig samvittighet
for at barna mistet sin trygge og lune tilværelse. Etter skilsmissen opplevde
jeg 3 forhold, som brast. Jeg har jobbet mesteparten av mitt voksne liv med
barn. Men har også vært innom fotobutikk i mine unge år. Drømmen var å bli
fotograf, men mye skjedde, og bena i nesen var for myke. Nå, som godt voksen,
opplever jeg å ha en kjekk jobb i et firma som hverken driver med barn eller
foto.
Det har vært tøffe år. Ingen tvil om det. Mens jeg jobbet
med barn, ble jeg oftere og oftere syk. Og så kuliminerte det med betennelser i
hendene. Sykemeldingene hopet seg opp, og jeg fikk nok en gang dårlig
samvittighet. Denne gangen for mine kolleger i barnehagen. Som da måtte slite
ekstra mye enten fordi jeg ikke var der, eller fordi jeg måtte være forsiktig.
Og sammen med skilsmisse og andre ting jeg ikke opplevde som
spesielt positivt i den perioden, gikk jeg rett på en durabelig smell! Og med
smellen kom depresjonen. Helt ned i det aller dypeste mørket.
Men nå...mange år senere, så kan jeg ikke forstå at jeg ikke
har kommet meg utav dette. Jeg kan ikke forstå at jeg fortsatt er mye syk, jeg
som ikke jobber med barn lenger engang. Jeg kan ikke forstå hvorfor feber
herjer kroppen min de fleste av månedens dager. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg
har så mye stress hodepine. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg får influensa bare
jeg leser i avisen om noen som har den. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg alltid
er så trøtt og totalt uten energi. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor
noen får være så friske og opplagte, mens jeg, og sikkert flere andre også,
opplever å knapt kan klare å karre seg gjennom dagene i våken og frisk
tilstand.
Oppsumert: Jeg har vel egentlig ikke noen overhengende
opplevelser som skulle gi meg en så seigpint depresjon. Ergo, så er det kanskje
en helsemessig årsak?
Helsen min har de siste årene vært betenkelig. Jeg er som
jeg skrev, mye syk. Det skyldes nok diagnosen Lavt Stoffskifte. Den fikk jeg
for mange, mange år siden. Det kom frem da jeg slet med dagene, slet med
sykdom, og sov og sov, uten å noen gang føle meg utsovet. Hmm, det ringer en
liten bjelle.....det er jo faktisk sånn jeg har det nå også. Ikke fullt så
ille, men tilnærmet likt. Jeg har vondt i hender og føtter, jeg er i perioder
nedstemt (depresjonen ja), jeg sliter med søvnproblemer. Noen ganger sovner jeg
sent, og våkner tidlig, totalt utslitt. Andre ganger kan jeg sove 12 timer i
strekk, uten å våkne en eneste gang. Jeg har vondt både her og der, uten at
noen finner ut av det. Og feberen...ja den er et kapittel for seg egentlig.
Legen sier at feber oftest skyldes en betennelses tilstand. Ja, det har jeg jo
faktisk klart å regne meg ut til selv. Men hvor har jeg betennelse da? Jeg har
jo ikke vondt noe spesielt sted sånn jevnt over. Og blodprøver viser ingen
betennelse eller noe annet. De viser at jeg er på riktig thyroxin dose.
Thyroxin er det stoffet jeg mangler i stoffskiftet.
Ok, så har jeg gått en del til lege. Det sier seg selv. Men
like irriterende hver gang, når han sitter der og ser hjelpesløst på meg, med
hendene i fanget, og sier: Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg kan hjelpe deg.
For prøvene viser ingenting. Så det er ikke noe å gjøre.
En dag jeg var i butikken, fikk jeg øye på en av
overskriftene i et av månedsmagasinene i bladhyllen. Der sto det: «Alt om
stoffskiftet». Jeg som ikke eier nåla i veggen, og sliter med svært dårlig
økonomi utbetalt fra NAV, jeg fant dette uhyre interessant. Så bladet havnet i
handlekurven. Jeg gikk rett hjem, og slo opp på sidene hvor artikkelen sto. Og
det jeg leste der, handlet om meg. Ja, om MEG! Ikke sånn personlig da. Men det
kunne det faktisk ha vært. Jeg kunne glatt ha vært avbildet der, som et levende
eksempel. Jeg kom frem til, at det som er normalen for naboen, trenger ikke å
være normalen for meg!
Jeg fant frem en merkepenn, og merket av alle viktige
poenger. Dvs. halve artikkelen som var på 4 helsider. Og så bestilte jeg time
hos legen!
Jeg tror ikke han ble så enormt glad da jeg viste han min
selvutnevnte diagnose. Men han leste høflig, og ble tankefull. Han sa at det er
vanskelig, og ingen har lyst å gjøre så mye med akkurat det. Jeg sa at jeg ikke
forventet at han skulle vite og kunne alt. Men kanskje han kunne henvise meg
til noen som kanskje satt på flere kunnskaper? Han tenkte enda litt til, og sa
at han ikke kjente noen som hadde noen utstrakt kunnskap om stoffskiftet. Og
jeg kjente at jeg begynte å bli litt desperat, og gråten begynte å presse seg
på. Så fikk jeg til slutt frem at jeg orker rett og slett ikke å ha det sånn
som dette lenger...det er utrolig slitsomt, og føles enormt lite verdig.
Legens blikk ble medfølende. Så jeg forsto at han ikke var
likegyldig. Til slutt lurte han på om jeg hadde hørt om Klinikk for
stressmedisin. Nei, den har jeg ikke hørt om. Han forklarte litt om hva de drev
med, og hva de hadde spesialisert seg på. Og kanskje de kunne hjelpe til med å
finne hva det kunne være, eller hadde forslag til en annen plass. Jeg kjente at
hjertet mitt gjorde et lykkelig byks. Ja, den ideen er jeg med på. Nye folk,
nye øyne, og annen kunnskap. Det må vel kanskje bringe frem noe. Så vi ble
enige om at han skulle sende en henvisning dit. Men jeg venter fortsatt...og
det er flere måneder siden nå. Sukk. Men, uansett, så føler jeg at jeg er på
sporet av en løsning. Kanskje. Kanskje er min depresjon/nedstemthet snart en
saga blott. Kanskje skyldes den en kombinasjon av opplevelser og dårlig helse.
Kanskje vil min dårlige helse bli bedre hvis jeg får bukt med depresjon og
dårlig økonomi?
Den som lever får se. Men jeg har en liten gnist av håp. Et
håp om at jeg igjen skal kunne komme meg ut i tilnærmet full jobb, tjene
pengene mine selv, og kanskje ha råd til litt ekstra av og til. Rett og slett
bli frisk og førlig, som folk flest. Depresjon er ikke gøy. Men om man finner
årsaken, så kan man kanskje fjerne den. Det er mitt håp. Og fjernes
depresjonen, så vil også resten av helsen bedres. Og når helsen er bedre, så er
jobbutsiktene bedre. Og når man jobber, så tjener man penger. Og når man tjener
penger, så kan man sannsynligvis betale alle regningene, pluss mat og klær og
andre nødvendige ting. For en ting er sikkert.....man klarer seg ikke på
inntekt fra Nav, med utgangspunkt i en barnehage assistents lønn. Det kan jeg
skrive under på!
Bildene er hentet fra Google.