Mine eks'er

I en alder av 45,5 år, har jeg, i likhet med de fleste andre på min alder, gjort en del erfaringer i livet. Erfaringer på alle felt egentlig...jobb, fritid, familieliv og forhold. Noen erfaringer er positive, og andre er negative. Men felles for alt, er at det er erfaringer som man lærer av.

Når det gjelder menn/forhold, så har jeg gjort flere erfaringer. Og ingen av dem har endt godt i grunnen. I alle fall ikke på lang sikt. Nå snakker jeg altså om menn jeg har vært i forhold med. Men selv om det ikke var varige forhold (livslangt), så kan jeg med hånden på hjertet si at alle forholdene har inneholdt både positive og negative ting. Og der igjen, så har jeg lært at jeg har det best med meg selv, når jeg velger å huske de positive tingene. Man kan alltids tenke tilbake og hente fram noen negative ting hvis alt føles bare sorgen der og da. Men likevel, når jeg setter meg ned, og tenker godt etter, så liker jeg best å hente frem de positive tingene og egenskapene med mine ekser. Og derfor tror jeg at jeg klarer å ha et rimelig godt venneforhold til dem sånn i ettertid også. I alle fall velger jeg å se det på den måten.

Mitt første forhold varte faktisk i hele 21 år! Det er ganske lenge det synes jeg. Selvsagt er det mange som er sammen mye lenger enn det. Men likevel, nå til dags, så er 21 år ganske lenge. Vi var sammen i 7 år, og gift 14 år. Og forholdet ga oss to fantastisk nydelige barn, som vi begge er veldig stolte av. Jeg har analysert og kommet frem til at forholdet endte vel fordi vi vokste fra hverandre. Men etter et litt tøft brudd, så har vi klart å jobbe oss frem til et godt samarbeid. Det MÅ vi jo, siden vi har barn sammen. Og for at barna skal ha det godt, så må vi klare å ha en god tone.

En ting kan jeg i alle fall trygt si om min eksmann.... Han er en veldig god pappa til barna våre. Når jeg først valgte å få barn, så er jeg virkelig glad jeg fikk barn med han. For han er omsorgsfull og oppofrende, og stiller opp når det trengs, både her og der. Han bryr seg, og tar affære når det er nødvendig. Og det er det jo rett som det er. Så all ære til han for det. Jeg var lenge lei meg for at den lille familien vår ikke klarte å holde sammen. Men nå, noen år senere, synes jeg at det hele fungerer veldig godt. Og etter at min eksmann fant seg kjæreste, så ble alt bare enda bedre. Da klarte mitt hjerte endelig å slappe av, og jeg er virkelig glad på hans vegne. Og på barnas også, som også har blitt glad i henne.

Mitt neste forhold ble inngått ikke så lenge etter at det første sprakk. Da møtte jeg en italiensk mann bosatt på Østlandet. Forholdet varte i 8 måneder, og var svært tungt på en måte, siden det var et avstandsforhold. Noe jeg ikke selv taklet spesielt godt! Jeg reiste dit så ofte jeg kunne, ca annenhver helg. Et par helger kom han på besøk hit. Men det var litt vanskeligere, siden jeg ikke hadde en plass vi kunne være. Italienere har et rykte på seg til å være pasjonsfulle og lidenskapelige. Og det vil jeg si om han også. En positiv egenskap så absolutt. Og jeg lærte det selv også, å være litt mere fri og lidenskapelig. Men lærte det kanskje ikke sånn med det samme. Det har tatt noen år å komme så langt i grunnen. Men å tenke tilbake, og se erfaringene jeg gjorde den gangen, så slipper jeg meg definitivt mere løs nå, når jeg blir opptatt av noe. Sikkert ikke alle som sitter med det inntrykket av meg kanskje, men sånn føler jeg det i alle fall :)

Etter at forholdet sprakk, var jeg singel i ca 1 år. Jeg hadde behov for å finne meg selv litt mere. Et langdistanse forhold var ikke jeg laget for, så det måtte jeg kutte ut. Og noen jakt på en ny kjæreste var ikke aktuelt. I en periode gikk jeg ut på byen en del. Og en av disse gangene, møtte jeg en ny mann. Han var heller ikke norsk. Han var afghansk. Og han var ganske ung. Men jeg falt pladask. Uten innledning. Etter en liten periode med dating, og heftige møter, ble vi sammen. Og etter noen måneder flyttet vi sammen også. Forholdet varte i 2 år. Og det ble avsluttet da han reiste bort for å jobbe. Jeg fant da ut at jeg var ganske sliten, og at jeg slappet mer av mens han var borte. Så jeg besluttet at siden jobb hadde skilt oss, så kunne vi like gjerne gjøre det helt slutt. Jeg visste jo av erfaring at langdistanseforhold ikke fungerte for meg.

Afghanerens gode karaktertrekk er hans rolige og behagelige vesen. Og jeg tror helt bestemt at jeg vil alltid være glad i han. Han er snill og god, rolig og kjekk :) Og gjør aldri noe galt. Han er kanskje nesten litt for rolig og snill i grunnen. Men det er ikke negativt i det hele tatt. Vi har god kontakt vil jeg si. Selv om vi bor i hver vår by, på hver vår kant av landet. Og hvis vi tilfeldigvis er i samme by, så er det alltid kjekt å møte han synes jeg. Og det vil jeg holde på. Så lenge han vil det selv også selvsagt :)

Etter å ha vært singel enda en lang periode, bestemte jeg meg for å lage en profil på møteplassen, og se hva som kom ut av det. Jeg var ikke spesielt optimistisk på å finne den store kjærligheten, men tenkte at jeg kunne prøve den varianten. Før jeg evt. ga meg. På møteplassen møtte jeg mange, men de færreste var interessante i den settingen jeg så for meg. Men til slutt, etter nesten en måned, møtte jeg på en som jeg fant tiltrekkende. En norsk mann denne gangen. Og Etter å ha vært litt pågående, kapitulerte han, og vi avtalte å være i et forhold. Det forholdet varte i 8 mnd. Han var snill og hjelpsom, og veldig aktiv. Han syntes nok jeg var litt kjedelig, som lever en mye mere bedagelig tilværelse (mye pga helsen min, ofte trøtt og syk). Men den tiden vi var sammen, fikk han utrettet en god del ting her i hjemmet mitt. Kanskje ikke alt var fagmessig utført, men likevel, store forandringer, som viste godt igjen. Og jeg er veldig takknemlig for det. Men noen ganger kan ting være for gode til å være sanne. Og sånn endte det forholdet. Jeg ønsker han bare alt godt. Han og familien hans. Og håper han finner det han søker.

Konklusjonen egentlig, etter disse 4 forholdene, er at jeg nok har det best alene. Jeg har blitt for gammel til å jage rundt som en annen 20 åring. Og jeg er for lidenskapelig egentlig. Finner jeg en jeg liker kjempegodt, så liker jeg han så godt at det til slutt gjør vondt. Og det er ikke heller så veldig greit synes jeg. Og jeg blir sikkert litt vel intens også. Så akkurat nå er jeg veldig tilfreds med å ikke søke etter enda en som kan risikere å bli min eks. Følelsene mine lever et ordentlig og rolig liv, og jeg kan kikke på hvem jeg vil, uten å ta hensyn til noen. Og jeg har også funnet ut at for meg fungerer menn utrolig godt som venner. Jeg tror jeg prater bedre med dem da, enn hvis jeg er i et forhold med en. Så det er jo også noe til ettertanke. Så jeg har i grunnen bestemt meg for at jeg har det best som nå :) Så lenge det varer!

Ære være singellivet :P

Liv og helse

For snart 2 år siden, skrev jeg et innlegg her om depresjon. Jeg var på den tiden veldig på bedringens vei. Men ikke helt frisk. I mellomtiden har årene gått. Og når jeg nå har begynt å tenke tilbake, så oppdaget jeg at jeg omtrent står på stedet hvil når det gjelder akkurat det der. Jeg har ikke klart å karre meg helt ut av depresjonens klamme og mørke favn. Hvordan kan det ha seg?

I det siste har jeg virkelig begynt å undre meg over enkelte ting når det gjelder helsen min. Og har kommet frem til at depresjon nok muligens ikke er min hoved diagnose. Som jeg nevnte den gangen for snart 2 år siden, så er depresjon en ganske vid betegnelse. Og ofte bunner den ut i noe som er opplevd, eller av en helsemessig årsak. Og hva har jeg opplevd?

Jo, jeg har opplevd en fantastisk god barndom, med varme og omtenksomme foreldre, og en flott lillebror. Samt kjempegode venner. Jeg opplevde det som jeg selv minnes som mobbing på barne- og ungdomsskolen. Jeg opplevde løsrivelsen fra foreldrene mine, som lite problemfyllt. Jeg flyttet sammen med en finnmarking. Og vi holdt sammen i 21 år. I disse 21 årene bygget vi hus, giftet oss, og fikk 2 helt nydelige barn. Etter å tilnærmet ha vokst fra hverandre, gjennomgikk jeg skilsmisse, med påfølgende dårlig samvittighet for at barna mistet sin trygge og lune tilværelse. Etter skilsmissen opplevde jeg 3 forhold, som brast. Jeg har jobbet mesteparten av mitt voksne liv med barn. Men har også vært innom fotobutikk i mine unge år. Drømmen var å bli fotograf, men mye skjedde, og bena i nesen var for myke. Nå, som godt voksen, opplever jeg å ha en kjekk jobb i et firma som hverken driver med barn eller foto.

Det har vært tøffe år. Ingen tvil om det. Mens jeg jobbet med barn, ble jeg oftere og oftere syk. Og så kuliminerte det med betennelser i hendene. Sykemeldingene hopet seg opp, og jeg fikk nok en gang dårlig samvittighet. Denne gangen for mine kolleger i barnehagen. Som da måtte slite ekstra mye enten fordi jeg ikke var der, eller fordi jeg måtte være forsiktig.

Og sammen med skilsmisse og andre ting jeg ikke opplevde som spesielt positivt i den perioden, gikk jeg rett på en durabelig smell! Og med smellen kom depresjonen. Helt ned i det aller dypeste mørket.

Men nå...mange år senere, så kan jeg ikke forstå at jeg ikke har kommet meg utav dette. Jeg kan ikke forstå at jeg fortsatt er mye syk, jeg som ikke jobber med barn lenger engang. Jeg kan ikke forstå hvorfor feber herjer kroppen min de fleste av månedens dager. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har så mye stress hodepine. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg får influensa bare jeg leser i avisen om noen som har den. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg alltid er så trøtt og totalt uten energi. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor noen får være så friske og opplagte, mens jeg, og sikkert flere andre også, opplever å knapt kan klare å karre seg gjennom dagene i våken og frisk tilstand.

Oppsumert: Jeg har vel egentlig ikke noen overhengende opplevelser som skulle gi meg en så seigpint depresjon. Ergo, så er det kanskje en helsemessig årsak?

Helsen min har de siste årene vært betenkelig. Jeg er som jeg skrev, mye syk. Det skyldes nok diagnosen Lavt Stoffskifte. Den fikk jeg for mange, mange år siden. Det kom frem da jeg slet med dagene, slet med sykdom, og sov og sov, uten å noen gang føle meg utsovet. Hmm, det ringer en liten bjelle.....det er jo faktisk sånn jeg har det nå også. Ikke fullt så ille, men tilnærmet likt. Jeg har vondt i hender og føtter, jeg er i perioder nedstemt (depresjonen ja), jeg sliter med søvnproblemer. Noen ganger sovner jeg sent, og våkner tidlig, totalt utslitt. Andre ganger kan jeg sove 12 timer i strekk, uten å våkne en eneste gang. Jeg har vondt både her og der, uten at noen finner ut av det. Og feberen...ja den er et kapittel for seg egentlig. Legen sier at feber oftest skyldes en betennelses tilstand. Ja, det har jeg jo faktisk klart å regne meg ut til selv. Men hvor har jeg betennelse da? Jeg har jo ikke vondt noe spesielt sted sånn jevnt over. Og blodprøver viser ingen betennelse eller noe annet. De viser at jeg er på riktig thyroxin dose. Thyroxin er det stoffet jeg mangler i stoffskiftet.

Ok, så har jeg gått en del til lege. Det sier seg selv. Men like irriterende hver gang, når han sitter der og ser hjelpesløst på meg, med hendene i fanget, og sier: Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg kan hjelpe deg. For prøvene viser ingenting. Så det er ikke noe å gjøre.

En dag jeg var i butikken, fikk jeg øye på en av overskriftene i et av månedsmagasinene i bladhyllen. Der sto det: «Alt om stoffskiftet». Jeg som ikke eier nåla i veggen, og sliter med svært dårlig økonomi utbetalt fra NAV, jeg fant dette uhyre interessant. Så bladet havnet i handlekurven. Jeg gikk rett hjem, og slo opp på sidene hvor artikkelen sto. Og det jeg leste der, handlet om meg. Ja, om MEG! Ikke sånn personlig da. Men det kunne det faktisk ha vært. Jeg kunne glatt ha vært avbildet der, som et levende eksempel. Jeg kom frem til, at det som er normalen for naboen, trenger ikke å være normalen for meg!

Jeg fant frem en merkepenn, og merket av alle viktige poenger. Dvs. halve artikkelen som var på 4 helsider. Og så bestilte jeg time hos legen!

Jeg tror ikke han ble så enormt glad da jeg viste han min selvutnevnte diagnose. Men han leste høflig, og ble tankefull. Han sa at det er vanskelig, og ingen har lyst å gjøre så mye med akkurat det. Jeg sa at jeg ikke forventet at han skulle vite og kunne alt. Men kanskje han kunne henvise meg til noen som kanskje satt på flere kunnskaper? Han tenkte enda litt til, og sa at han ikke kjente noen som hadde noen utstrakt kunnskap om stoffskiftet. Og jeg kjente at jeg begynte å bli litt desperat, og gråten begynte å presse seg på. Så fikk jeg til slutt frem at jeg orker rett og slett ikke å ha det sånn som dette lenger...det er utrolig slitsomt, og føles enormt lite verdig.

Legens blikk ble medfølende. Så jeg forsto at han ikke var likegyldig. Til slutt lurte han på om jeg hadde hørt om Klinikk for stressmedisin. Nei, den har jeg ikke hørt om. Han forklarte litt om hva de drev med, og hva de hadde spesialisert seg på. Og kanskje de kunne hjelpe til med å finne hva det kunne være, eller hadde forslag til en annen plass. Jeg kjente at hjertet mitt gjorde et lykkelig byks. Ja, den ideen er jeg med på. Nye folk, nye øyne, og annen kunnskap. Det må vel kanskje bringe frem noe. Så vi ble enige om at han skulle sende en henvisning dit. Men jeg venter fortsatt...og det er flere måneder siden nå. Sukk. Men, uansett, så føler jeg at jeg er på sporet av en løsning. Kanskje. Kanskje er min depresjon/nedstemthet snart en saga blott. Kanskje skyldes den en kombinasjon av opplevelser og dårlig helse. Kanskje vil min dårlige helse bli bedre hvis jeg får bukt med depresjon og dårlig økonomi?

Den som lever får se. Men jeg har en liten gnist av håp. Et håp om at jeg igjen skal kunne komme meg ut i tilnærmet full jobb, tjene pengene mine selv, og kanskje ha råd til litt ekstra av og til. Rett og slett bli frisk og førlig, som folk flest. Depresjon er ikke gøy. Men om man finner årsaken, så kan man kanskje fjerne den. Det er mitt håp. Og fjernes depresjonen, så vil også resten av helsen bedres. Og når helsen er bedre, så er jobbutsiktene bedre. Og når man jobber, så tjener man penger. Og når man tjener penger, så kan man sannsynligvis betale alle regningene, pluss mat og klær og andre nødvendige ting. For en ting er sikkert.....man klarer seg ikke på inntekt fra Nav, med utgangspunkt i en barnehage assistents lønn. Det kan jeg skrive under på!

Bildene er hentet fra Google.