fredag 8. november 2013

Liv og helse



For snart 2 år siden, skrev jeg et innlegg her om depresjon. Jeg var på den tiden veldig på bedringens vei. Men ikke helt frisk. I mellomtiden har årene gått. Og når jeg nå har begynt å tenke tilbake, så oppdaget jeg at jeg omtrent står på stedet hvil når det gjelder akkurat det der. Jeg har ikke klart å karre meg helt ut av depresjonens klamme og mørke favn. Hvordan kan det ha seg?

I det siste har jeg virkelig begynt å undre meg over enkelte ting når det gjelder helsen min. Og har kommet frem til at depresjon nok muligens ikke er min hoved diagnose. Som jeg nevnte den gangen for snart 2 år siden, så er depresjon en ganske vid betegnelse. Og ofte bunner den ut i noe som er opplevd, eller av en helsemessig årsak. Og hva har jeg opplevd?

Jo, jeg har opplevd en fantastisk god barndom, med varme og omtenksomme foreldre, og en flott lillebror. Samt kjempegode venner. Jeg opplevde det som jeg selv minnes som mobbing på barne- og ungdomsskolen. Jeg opplevde løsrivelsen fra foreldrene mine, som lite problemfyllt. Jeg flyttet sammen med en finnmarking. Og vi holdt sammen i 21 år. I disse 21 årene bygget vi hus, giftet oss, og fikk 2 helt nydelige barn. Etter å tilnærmet ha vokst fra hverandre, gjennomgikk jeg skilsmisse, med påfølgende dårlig samvittighet for at barna mistet sin trygge og lune tilværelse. Etter skilsmissen opplevde jeg 3 forhold, som brast. Jeg har jobbet mesteparten av mitt voksne liv med barn. Men har også vært innom fotobutikk i mine unge år. Drømmen var å bli fotograf, men mye skjedde, og bena i nesen var for myke. Nå, som godt voksen, opplever jeg å ha en kjekk jobb i et firma som hverken driver med barn eller foto.

Det har vært tøffe år. Ingen tvil om det. Mens jeg jobbet med barn, ble jeg oftere og oftere syk. Og så kuliminerte det med betennelser i hendene. Sykemeldingene hopet seg opp, og jeg fikk nok en gang dårlig samvittighet. Denne gangen for mine kolleger i barnehagen. Som da måtte slite ekstra mye enten fordi jeg ikke var der, eller fordi jeg måtte være forsiktig.

Og sammen med skilsmisse og andre ting jeg ikke opplevde som spesielt positivt i den perioden, gikk jeg rett på en durabelig smell! Og med smellen kom depresjonen. Helt ned i det aller dypeste mørket.

Men nå...mange år senere, så kan jeg ikke forstå at jeg ikke har kommet meg utav dette. Jeg kan ikke forstå at jeg fortsatt er mye syk, jeg som ikke jobber med barn lenger engang. Jeg kan ikke forstå hvorfor feber herjer kroppen min de fleste av månedens dager. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har så mye stress hodepine. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg får influensa bare jeg leser i avisen om noen som har den. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg alltid er så trøtt og totalt uten energi. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor noen får være så friske og opplagte, mens jeg, og sikkert flere andre også, opplever å knapt kan klare å karre seg gjennom dagene i våken og frisk tilstand.


Oppsumert: Jeg har vel egentlig ikke noen overhengende opplevelser som skulle gi meg en så seigpint depresjon. Ergo, så er det kanskje en helsemessig årsak?

Helsen min har de siste årene vært betenkelig. Jeg er som jeg skrev, mye syk. Det skyldes nok diagnosen Lavt Stoffskifte. Den fikk jeg for mange, mange år siden. Det kom frem da jeg slet med dagene, slet med sykdom, og sov og sov, uten å noen gang føle meg utsovet. Hmm, det ringer en liten bjelle.....det er jo faktisk sånn jeg har det nå også. Ikke fullt så ille, men tilnærmet likt. Jeg har vondt i hender og føtter, jeg er i perioder nedstemt (depresjonen ja), jeg sliter med søvnproblemer. Noen ganger sovner jeg sent, og våkner tidlig, totalt utslitt. Andre ganger kan jeg sove 12 timer i strekk, uten å våkne en eneste gang. Jeg har vondt både her og der, uten at noen finner ut av det. Og feberen...ja den er et kapittel for seg egentlig. Legen sier at feber oftest skyldes en betennelses tilstand. Ja, det har jeg jo faktisk klart å regne meg ut til selv. Men hvor har jeg betennelse da? Jeg har jo ikke vondt noe spesielt sted sånn jevnt over. Og blodprøver viser ingen betennelse eller noe annet. De viser at jeg er på riktig thyroxin dose. Thyroxin er det stoffet jeg mangler i stoffskiftet.

Ok, så har jeg gått en del til lege. Det sier seg selv. Men like irriterende hver gang, når han sitter der og ser hjelpesløst på meg, med hendene i fanget, og sier: Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg kan hjelpe deg. For prøvene viser ingenting. Så det er ikke noe å gjøre.

En dag jeg var i butikken, fikk jeg øye på en av overskriftene i et av månedsmagasinene i bladhyllen. Der sto det: «Alt om stoffskiftet». Jeg som ikke eier nåla i veggen, og sliter med svært dårlig økonomi utbetalt fra NAV, jeg fant dette uhyre interessant. Så bladet havnet i handlekurven. Jeg gikk rett hjem, og slo opp på sidene hvor artikkelen sto. Og det jeg leste der, handlet om meg. Ja, om MEG! Ikke sånn personlig da. Men det kunne det faktisk ha vært. Jeg kunne glatt ha vært avbildet der, som et levende eksempel. Jeg kom frem til, at det som er normalen for naboen, trenger ikke å være normalen for meg!

Jeg fant frem en merkepenn, og merket av alle viktige poenger. Dvs. halve artikkelen som var på 4 helsider. Og så bestilte jeg time hos legen!

Jeg tror ikke han ble så enormt glad da jeg viste han min selvutnevnte diagnose. Men han leste høflig, og ble tankefull. Han sa at det er vanskelig, og ingen har lyst å gjøre så mye med akkurat det. Jeg sa at jeg ikke forventet at han skulle vite og kunne alt. Men kanskje han kunne henvise meg til noen som kanskje satt på flere kunnskaper? Han tenkte enda litt til, og sa at han ikke kjente noen som hadde noen utstrakt kunnskap om stoffskiftet. Og jeg kjente at jeg begynte å bli litt desperat, og gråten begynte å presse seg på. Så fikk jeg til slutt frem at jeg orker rett og slett ikke å ha det sånn som dette lenger...det er utrolig slitsomt, og føles enormt lite verdig.

Legens blikk ble medfølende. Så jeg forsto at han ikke var likegyldig. Til slutt lurte han på om jeg hadde hørt om Klinikk for stressmedisin. Nei, den har jeg ikke hørt om. Han forklarte litt om hva de drev med, og hva de hadde spesialisert seg på. Og kanskje de kunne hjelpe til med å finne hva det kunne være, eller hadde forslag til en annen plass. Jeg kjente at hjertet mitt gjorde et lykkelig byks. Ja, den ideen er jeg med på. Nye folk, nye øyne, og annen kunnskap. Det må vel kanskje bringe frem noe. Så vi ble enige om at han skulle sende en henvisning dit. Men jeg venter fortsatt...og det er flere måneder siden nå. Sukk. Men, uansett, så føler jeg at jeg er på sporet av en løsning. Kanskje. Kanskje er min depresjon/nedstemthet snart en saga blott. Kanskje skyldes den en kombinasjon av opplevelser og dårlig helse. Kanskje vil min dårlige helse bli bedre hvis jeg får bukt med depresjon og dårlig økonomi?

Den som lever får se. Men jeg har en liten gnist av håp. Et håp om at jeg igjen skal kunne komme meg ut i tilnærmet full jobb, tjene pengene mine selv, og kanskje ha råd til litt ekstra av og til. Rett og slett bli frisk og førlig, som folk flest. Depresjon er ikke gøy. Men om man finner årsaken, så kan man kanskje fjerne den. Det er mitt håp. Og fjernes depresjonen, så vil også resten av helsen bedres. Og når helsen er bedre, så er jobbutsiktene bedre. Og når man jobber, så tjener man penger. Og når man tjener penger, så kan man sannsynligvis betale alle regningene, pluss mat og klær og andre nødvendige ting. For en ting er sikkert.....man klarer seg ikke på inntekt fra Nav, med utgangspunkt i en barnehage assistents lønn. Det kan jeg skrive under på!

Bildene er hentet fra Google.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar