Kattungen / The kitten

Jeg har så lyst på en katt. Ikke hvilken som helst slags katt, men en katt som jeg har blitt kjent med.

Jeg er egentlig allergisk mot katter, og andre pelsdyr, men etter at jeg traff denne kattungen, forelsket jeg meg totalt. Så hva skal jeg nå gjøre? Skal jeg ta sjangsen, og håpe på at det går bra, eller skal jeg la det være, og ikke risikere noe?

Jeg er en kattedame….jeg har alltid likt katter. De er sterke vesener, myke og grasiøse. Og gode og kose med, ha i fanget en mørk og kald vinterkveld. De klarer seg mye selv. De kan slippes ut, for det er ikke båndtvang. Det kreves ikke at man går tur med dem, og de står ikke og bjeffer til langt på natt.

Ok, så liker jeg ikke hunder så godt da. Jeg er redd for hunder. De er flotte på avstand, men jeg vil ikke ha dem nær meg. Da blir jeg usikker og redd.

Derfor har mitt hjerte falt for katter.

Jeg mener at kjæledyr er sunt. De har en god effekt for både sykdom og trivsel. Og man har jo bare dette livet, så hvorfor ikke nyte det man kan?

I wish for a cat. Not any cat, but a special cat I have got to meet.

I am allergic to cats and to other animals with fur, but after I did meet this little kitten, I fell totally in love. So, what should I do now? Shall I risk my allergy to have this kitten, and hope it will go well? Or shall I just leave it, and don’t risk anything?

I am a cat-woman…..I have always loved cats. They are strong creatures, yet soft and graceful. And so warm and nice to hold on the lap a cold and dark winter night. They can take so much care of themselves. They can go out alone. There are no demand to keep them in ties. And they don’t need to be walked. And, they don’t stand and bark all night.

Ok, I don’t like dogs so well. I am scared of dogs. They are beautiful on a long distance, but I don’t want them to come too close. Then I become insecure and afraid.

That’s why my heart is with cats.

I think to have a pet is healthy. They have a good effect to both sicknesses, and to feel good. And we do only live once, so why not enjoy it as much as possible?

Høst og sykdom

Høsten er her, og mørketiden er et faktum. Vi har levd oss gjennom nydelige høstfarger, og av og til fantastisk vær. Selv har jeg fanget en del av fargene med mitt kamera. Det føles alltid så lekent og flott når man står der i parken eller skogen med fotoapparatet skuddklart. Alle fargene og formene frister til forevigelse.


Nå er de fleste høstfargene borte, og nakne grener står igjen. Vi har vel egentlig begynt å vente på snøen, sånn i bakhodet i alle fall. Selv har jeg allerede begynt å vente på våren. For våren gir nytt liv og ny glede for min del. 


Med høsten følger sykdom.....dessverre. Vær og temperatur er ustabilt og skiftende. Nå har vi hatt en uke her i huset med sykdom. Først en, så en til, så blir en frisk, mens enda en blir syk. En evig rund-dans som ikke har ende virker det som! Det føles som at tiden går sakte. At man aldri blir ferdig. Men av erfaring, så vet jeg at til slutt, etter en tung og slitsom tid, er alle blitt friske igjen....en liten stund i alle fall!


Jeg prøver uansett å holde humøret oppe uansett vær eller sykdom. Det kreves en uendelig tålmodighet.  


Sånn er livet, og livet er flott!

Fall is here, and the darknes has arrived. We have lived through beautiful Autumn colors, and sometimes wonderful weather. I have managed to catch some of the colors with my photocamera. It feels so happy and playful when you are in the park or in the woods with the camera ready for shooting. All the colors and shapes are so tempting to keep forever.

Now most of the colors are gone, and the branches are nude. I guess we have started to wait for snow, at least in a piece of our mind. But personally, I have started waiting for Spring. Because the Spring gives promises of new life and new joy.

With Fall comes sicknesses….unfortunately. The weather and temperature is unstable and changing. It’s been a week with the flu in this house now. First one, then another one, and then one gets well, and another one again gets sick. It’s like a bad circle. The time seems to go so slowly. It never ends. But out of experience I know it ends, after a heavy time, and we all get well again…..for a short moment of time at least!

No matter what, I try to keep my mood and spirit high. It takes a lot of patience.

That’s life, and life is great!