Mine eks'er

I en alder av 45,5 år, har jeg, i likhet med de fleste andre på min alder, gjort en del erfaringer i livet. Erfaringer på alle felt egentlig...jobb, fritid, familieliv og forhold. Noen erfaringer er positive, og andre er negative. Men felles for alt, er at det er erfaringer som man lærer av.

Når det gjelder menn/forhold, så har jeg gjort flere erfaringer. Og ingen av dem har endt godt i grunnen. I alle fall ikke på lang sikt. Nå snakker jeg altså om menn jeg har vært i forhold med. Men selv om det ikke var varige forhold (livslangt), så kan jeg med hånden på hjertet si at alle forholdene har inneholdt både positive og negative ting. Og der igjen, så har jeg lært at jeg har det best med meg selv, når jeg velger å huske de positive tingene. Man kan alltids tenke tilbake og hente fram noen negative ting hvis alt føles bare sorgen der og da. Men likevel, når jeg setter meg ned, og tenker godt etter, så liker jeg best å hente frem de positive tingene og egenskapene med mine ekser. Og derfor tror jeg at jeg klarer å ha et rimelig godt venneforhold til dem sånn i ettertid også. I alle fall velger jeg å se det på den måten.

Mitt første forhold varte faktisk i hele 21 år! Det er ganske lenge det synes jeg. Selvsagt er det mange som er sammen mye lenger enn det. Men likevel, nå til dags, så er 21 år ganske lenge. Vi var sammen i 7 år, og gift 14 år. Og forholdet ga oss to fantastisk nydelige barn, som vi begge er veldig stolte av. Jeg har analysert og kommet frem til at forholdet endte vel fordi vi vokste fra hverandre. Men etter et litt tøft brudd, så har vi klart å jobbe oss frem til et godt samarbeid. Det MÅ vi jo, siden vi har barn sammen. Og for at barna skal ha det godt, så må vi klare å ha en god tone.

En ting kan jeg i alle fall trygt si om min eksmann.... Han er en veldig god pappa til barna våre. Når jeg først valgte å få barn, så er jeg virkelig glad jeg fikk barn med han. For han er omsorgsfull og oppofrende, og stiller opp når det trengs, både her og der. Han bryr seg, og tar affære når det er nødvendig. Og det er det jo rett som det er. Så all ære til han for det. Jeg var lenge lei meg for at den lille familien vår ikke klarte å holde sammen. Men nå, noen år senere, synes jeg at det hele fungerer veldig godt. Og etter at min eksmann fant seg kjæreste, så ble alt bare enda bedre. Da klarte mitt hjerte endelig å slappe av, og jeg er virkelig glad på hans vegne. Og på barnas også, som også har blitt glad i henne.

Mitt neste forhold ble inngått ikke så lenge etter at det første sprakk. Da møtte jeg en italiensk mann bosatt på Østlandet. Forholdet varte i 8 måneder, og var svært tungt på en måte, siden det var et avstandsforhold. Noe jeg ikke selv taklet spesielt godt! Jeg reiste dit så ofte jeg kunne, ca annenhver helg. Et par helger kom han på besøk hit. Men det var litt vanskeligere, siden jeg ikke hadde en plass vi kunne være. Italienere har et rykte på seg til å være pasjonsfulle og lidenskapelige. Og det vil jeg si om han også. En positiv egenskap så absolutt. Og jeg lærte det selv også, å være litt mere fri og lidenskapelig. Men lærte det kanskje ikke sånn med det samme. Det har tatt noen år å komme så langt i grunnen. Men å tenke tilbake, og se erfaringene jeg gjorde den gangen, så slipper jeg meg definitivt mere løs nå, når jeg blir opptatt av noe. Sikkert ikke alle som sitter med det inntrykket av meg kanskje, men sånn føler jeg det i alle fall :)

Etter at forholdet sprakk, var jeg singel i ca 1 år. Jeg hadde behov for å finne meg selv litt mere. Et langdistanse forhold var ikke jeg laget for, så det måtte jeg kutte ut. Og noen jakt på en ny kjæreste var ikke aktuelt. I en periode gikk jeg ut på byen en del. Og en av disse gangene, møtte jeg en ny mann. Han var heller ikke norsk. Han var afghansk. Og han var ganske ung. Men jeg falt pladask. Uten innledning. Etter en liten periode med dating, og heftige møter, ble vi sammen. Og etter noen måneder flyttet vi sammen også. Forholdet varte i 2 år. Og det ble avsluttet da han reiste bort for å jobbe. Jeg fant da ut at jeg var ganske sliten, og at jeg slappet mer av mens han var borte. Så jeg besluttet at siden jobb hadde skilt oss, så kunne vi like gjerne gjøre det helt slutt. Jeg visste jo av erfaring at langdistanseforhold ikke fungerte for meg.

Afghanerens gode karaktertrekk er hans rolige og behagelige vesen. Og jeg tror helt bestemt at jeg vil alltid være glad i han. Han er snill og god, rolig og kjekk :) Og gjør aldri noe galt. Han er kanskje nesten litt for rolig og snill i grunnen. Men det er ikke negativt i det hele tatt. Vi har god kontakt vil jeg si. Selv om vi bor i hver vår by, på hver vår kant av landet. Og hvis vi tilfeldigvis er i samme by, så er det alltid kjekt å møte han synes jeg. Og det vil jeg holde på. Så lenge han vil det selv også selvsagt :)

Etter å ha vært singel enda en lang periode, bestemte jeg meg for å lage en profil på møteplassen, og se hva som kom ut av det. Jeg var ikke spesielt optimistisk på å finne den store kjærligheten, men tenkte at jeg kunne prøve den varianten. Før jeg evt. ga meg. På møteplassen møtte jeg mange, men de færreste var interessante i den settingen jeg så for meg. Men til slutt, etter nesten en måned, møtte jeg på en som jeg fant tiltrekkende. En norsk mann denne gangen. Og Etter å ha vært litt pågående, kapitulerte han, og vi avtalte å være i et forhold. Det forholdet varte i 8 mnd. Han var snill og hjelpsom, og veldig aktiv. Han syntes nok jeg var litt kjedelig, som lever en mye mere bedagelig tilværelse (mye pga helsen min, ofte trøtt og syk). Men den tiden vi var sammen, fikk han utrettet en god del ting her i hjemmet mitt. Kanskje ikke alt var fagmessig utført, men likevel, store forandringer, som viste godt igjen. Og jeg er veldig takknemlig for det. Men noen ganger kan ting være for gode til å være sanne. Og sånn endte det forholdet. Jeg ønsker han bare alt godt. Han og familien hans. Og håper han finner det han søker.

Konklusjonen egentlig, etter disse 4 forholdene, er at jeg nok har det best alene. Jeg har blitt for gammel til å jage rundt som en annen 20 åring. Og jeg er for lidenskapelig egentlig. Finner jeg en jeg liker kjempegodt, så liker jeg han så godt at det til slutt gjør vondt. Og det er ikke heller så veldig greit synes jeg. Og jeg blir sikkert litt vel intens også. Så akkurat nå er jeg veldig tilfreds med å ikke søke etter enda en som kan risikere å bli min eks. Følelsene mine lever et ordentlig og rolig liv, og jeg kan kikke på hvem jeg vil, uten å ta hensyn til noen. Og jeg har også funnet ut at for meg fungerer menn utrolig godt som venner. Jeg tror jeg prater bedre med dem da, enn hvis jeg er i et forhold med en. Så det er jo også noe til ettertanke. Så jeg har i grunnen bestemt meg for at jeg har det best som nå :) Så lenge det varer!

Ære være singellivet :P