Depresjon / Depression

Jeg har vært langt nede. Lenger ned enn de fleste klarer å innbille seg. Jeg har vært deprimert. Og jeg ble deprimert av forskjellige grunner og hendelser i livet mitt.

Depresjon er egentlig et ganske vidt begrep. Det dreier seg om så mye, og har så mange varianter. Medisinsk sett fikk jeg diagnosen depresjon. Men ikke hva slags depresjon. Jeg regner med at det er en sånn en gangs variant, som kommer av diverse uheldige omstendigheter i livet.

Jeg må innrømme at det har tatt lang tid å bli kvitt den depresjonen. Men jeg er langt på vei frisk. Nesten helt frisk.

På den tiden da jeg var lengst nede, var jeg ganske apatisk. Jeg tilbrakte over 2 måneder totalt uvirksom. Jeg levde i en boble. Helt isolert og uten interesse for noen ting. Jeg som alltid hadde hundrevis av prosjekter på gang, enten det var håndarbeid eller bøker som jeg leste. Ingenting av dette interesserte meg lenger. Når jeg prøvde å lese, så husket jeg ingenting. Kunne lese samme siden 5 ganger, uten å huske et eneste ord. Venner og familie tok jeg ikke kontakt med, for det hadde jeg ikke overskudd til. Da barna mine var hos meg (3 uker om gangen), så klarte jeg å holde liv i dem, og ta meg sammen for deres skyld. Og etter at de var dratt til faren sin, sank jeg på ny ned i apatien.

Jeg fikk via jobben min lov å gå til psykolog for en redusert pris. Det var vel vendepunktet tror jeg. Psykologen min ga meg oppgaver som jeg skulle utføre hver dag. Den første oppgaven jeg fikk var å gå på tur. Minimum 10 minutter hver dag. For å få bevegelse, og frisk luft. Gangen etter utvidet hun det til at jeg skulle gå på badet å gjøre meg klar for dagen, rett etter at jeg hadde stått opp, og at jeg skulle spise frokost. Uten unntak. Og pliktoppfyllende som jeg er, så gjorde jeg dette. Gangen etter fikk jeg i oppgave å lese en side i en bok, hver dag. Selv om jeg ikke husket det jeg leste. Og sakte men sikkert klarte jeg å gjenoppta hverdagen på mer eller mindre normalt vis.

En annen ting som var til stor hjelp, var min mor og min beste venninne, som aldri ga meg opp. Selv om jeg kunne være skikkelig negativ, og fåmælt, ga de ikke opp. De ringte meg hver eneste dag. Jeg kan ikke huske alt det ble snakket om. Men jeg husker at jeg av og til var skikkelig lei, og uvillig til å prate. Men likevel, i dag er jeg uendelig takknemlig for disse samtalene.

Jeg har også et par online venner som heller ikke ga meg opp. Det som før var brevvenner. Nå går jo alt så fort, siden man kan sende e-post. Så mine online venner fikk fange opp mitt humør veldig godt. Og dertil sende meg motsvar enten det var kommentarer eller oppmuntring.

En ting jeg er veldig stolt over, er at jeg har klart å jobbe meg gjennom dette uten hjelp av medisiner. Kun ved hjelp av tid og tålmodighet. Jeg er takknemlig for alle som holdt ut med meg, og som stilltiende forsto at jeg hadde det tungt. Jeg kan enda ha stunder hvor jeg synker litt ned igjen. Men det går fort over. Og jeg besluttet å opprette denne bloggen, for å skrive. Jeg har alltid likt å skrive, og det gjør at jeg på en måte finner et fokus utenfor….som kan dra meg tilbake igjen om jeg skulle stikke en tur ned i mørket igjen.

Depresjon er noe jeg ikke unner noen. Og ved å ha hatt det selv, så forstår jeg så inderlig godt hvordan folk har det når de har det tungt. Det kan nemlig ikke beskrives for en som ikke selv har vært gjennom det!

Bildet er søkt frem på google / The picture is found on google.

I have been deep down in the dark. Further down than most people can imagine. I have been depressed. I became depressed by different things and occasions in my life.

Depression is a quite wide concept. It has so many things and variations. A wide range of levels. I got the medical diagnose Depression. Not what kind of depression, just depression. I guess it is the kind that comes only once in a lifetime, due to bad things that has happened.

I admit it has taken some time to get well again. But now I dare say I am almost totally recovered.

At the time when I was deepest into the depression, I was quite apathetic. I spent more than two months totally without doing anything. I lived in a kind of a vacuum. Totally isolated, and without any interests in this world. I who always had so many interests and hobbies. Nothing of this interested me anymore. Whenever I tried to read something, I could read one page of a book, 5 times, without remembering anything. I never made contact with family or friends. I didn’t have energy to do it. And when my kids were with me (3 weeks at the time), I managed to keep them well, and get a grip, for their sake. And when they left, I once again lowered into apathy.

I had help via my work to go to a psycologist for a reduced price. It was what changed everything for me I think. My psychologist gave me tasks I should perform every day. The first task was to og for a walk every day. Minimum 10 minutes. It was to make sure I got some fresh air and a light exercise. The next time she gave me a new task…to do my morning toilet completely, right after I got up in the morning. And to eat breakfast. And since I am always very dutiful, I did everything she told me. The next task was to read one page in a book every day. Even when I could not remember any of what I did read. And slowly I managed to resume my everyday life in more or less normal way.

Another thing that really helped a lot, was my mom and my best friend, who never gave up on me. No matter how negative and less talkative I was, they never gave up. They called me every day. I can’t remember much of what we talked about. But I remember being really tired and unwilling to talk sometimes. And still….today I am very thankfully for these conversations.

I also have a couple of online friends who didn’t give me up. What used to be penfriends before, are now so much more easy to stay in touch with. And since everything is going so quickly with email and chats, they could easily sense my mood. And then they gave me the feedback and encouragement I needed right then.

One thing I am very proud of, is that I have managed to work my way through this without the help of any medications. Only with the help of time and patience. I am very thankfully for those who stayed with me during this time. And who understood that I had a difficult time, without question it. I still have days that take me down in the dark a bit again, but it passes quickly. And I decided to create this blog, to write. I have always liked to write. It makes it like I find another focus outside, and helps me back again when I am in the dark for a bit.

Depression is something I think no one deserves. And by having it myself, I so well understand people when they are having a hard time. It can’t be described to someone who hasn’t been in that kind of situation!