Liv og helse

For snart 2 år siden, skrev jeg et innlegg her om depresjon. Jeg var på den tiden veldig på bedringens vei. Men ikke helt frisk. I mellomtiden har årene gått. Og når jeg nå har begynt å tenke tilbake, så oppdaget jeg at jeg omtrent står på stedet hvil når det gjelder akkurat det der. Jeg har ikke klart å karre meg helt ut av depresjonens klamme og mørke favn. Hvordan kan det ha seg?

I det siste har jeg virkelig begynt å undre meg over enkelte ting når det gjelder helsen min. Og har kommet frem til at depresjon nok muligens ikke er min hoved diagnose. Som jeg nevnte den gangen for snart 2 år siden, så er depresjon en ganske vid betegnelse. Og ofte bunner den ut i noe som er opplevd, eller av en helsemessig årsak. Og hva har jeg opplevd?

Jo, jeg har opplevd en fantastisk god barndom, med varme og omtenksomme foreldre, og en flott lillebror. Samt kjempegode venner. Jeg opplevde det som jeg selv minnes som mobbing på barne- og ungdomsskolen. Jeg opplevde løsrivelsen fra foreldrene mine, som lite problemfyllt. Jeg flyttet sammen med en finnmarking. Og vi holdt sammen i 21 år. I disse 21 årene bygget vi hus, giftet oss, og fikk 2 helt nydelige barn. Etter å tilnærmet ha vokst fra hverandre, gjennomgikk jeg skilsmisse, med påfølgende dårlig samvittighet for at barna mistet sin trygge og lune tilværelse. Etter skilsmissen opplevde jeg 3 forhold, som brast. Jeg har jobbet mesteparten av mitt voksne liv med barn. Men har også vært innom fotobutikk i mine unge år. Drømmen var å bli fotograf, men mye skjedde, og bena i nesen var for myke. Nå, som godt voksen, opplever jeg å ha en kjekk jobb i et firma som hverken driver med barn eller foto.

Det har vært tøffe år. Ingen tvil om det. Mens jeg jobbet med barn, ble jeg oftere og oftere syk. Og så kuliminerte det med betennelser i hendene. Sykemeldingene hopet seg opp, og jeg fikk nok en gang dårlig samvittighet. Denne gangen for mine kolleger i barnehagen. Som da måtte slite ekstra mye enten fordi jeg ikke var der, eller fordi jeg måtte være forsiktig.

Og sammen med skilsmisse og andre ting jeg ikke opplevde som spesielt positivt i den perioden, gikk jeg rett på en durabelig smell! Og med smellen kom depresjonen. Helt ned i det aller dypeste mørket.

Men nå...mange år senere, så kan jeg ikke forstå at jeg ikke har kommet meg utav dette. Jeg kan ikke forstå at jeg fortsatt er mye syk, jeg som ikke jobber med barn lenger engang. Jeg kan ikke forstå hvorfor feber herjer kroppen min de fleste av månedens dager. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har så mye stress hodepine. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg får influensa bare jeg leser i avisen om noen som har den. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg alltid er så trøtt og totalt uten energi. Jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor noen får være så friske og opplagte, mens jeg, og sikkert flere andre også, opplever å knapt kan klare å karre seg gjennom dagene i våken og frisk tilstand.

Oppsumert: Jeg har vel egentlig ikke noen overhengende opplevelser som skulle gi meg en så seigpint depresjon. Ergo, så er det kanskje en helsemessig årsak?

Helsen min har de siste årene vært betenkelig. Jeg er som jeg skrev, mye syk. Det skyldes nok diagnosen Lavt Stoffskifte. Den fikk jeg for mange, mange år siden. Det kom frem da jeg slet med dagene, slet med sykdom, og sov og sov, uten å noen gang føle meg utsovet. Hmm, det ringer en liten bjelle.....det er jo faktisk sånn jeg har det nå også. Ikke fullt så ille, men tilnærmet likt. Jeg har vondt i hender og føtter, jeg er i perioder nedstemt (depresjonen ja), jeg sliter med søvnproblemer. Noen ganger sovner jeg sent, og våkner tidlig, totalt utslitt. Andre ganger kan jeg sove 12 timer i strekk, uten å våkne en eneste gang. Jeg har vondt både her og der, uten at noen finner ut av det. Og feberen...ja den er et kapittel for seg egentlig. Legen sier at feber oftest skyldes en betennelses tilstand. Ja, det har jeg jo faktisk klart å regne meg ut til selv. Men hvor har jeg betennelse da? Jeg har jo ikke vondt noe spesielt sted sånn jevnt over. Og blodprøver viser ingen betennelse eller noe annet. De viser at jeg er på riktig thyroxin dose. Thyroxin er det stoffet jeg mangler i stoffskiftet.

Ok, så har jeg gått en del til lege. Det sier seg selv. Men like irriterende hver gang, når han sitter der og ser hjelpesløst på meg, med hendene i fanget, og sier: Jeg vet ikke egentlig hvordan jeg kan hjelpe deg. For prøvene viser ingenting. Så det er ikke noe å gjøre.

En dag jeg var i butikken, fikk jeg øye på en av overskriftene i et av månedsmagasinene i bladhyllen. Der sto det: «Alt om stoffskiftet». Jeg som ikke eier nåla i veggen, og sliter med svært dårlig økonomi utbetalt fra NAV, jeg fant dette uhyre interessant. Så bladet havnet i handlekurven. Jeg gikk rett hjem, og slo opp på sidene hvor artikkelen sto. Og det jeg leste der, handlet om meg. Ja, om MEG! Ikke sånn personlig da. Men det kunne det faktisk ha vært. Jeg kunne glatt ha vært avbildet der, som et levende eksempel. Jeg kom frem til, at det som er normalen for naboen, trenger ikke å være normalen for meg!

Jeg fant frem en merkepenn, og merket av alle viktige poenger. Dvs. halve artikkelen som var på 4 helsider. Og så bestilte jeg time hos legen!

Jeg tror ikke han ble så enormt glad da jeg viste han min selvutnevnte diagnose. Men han leste høflig, og ble tankefull. Han sa at det er vanskelig, og ingen har lyst å gjøre så mye med akkurat det. Jeg sa at jeg ikke forventet at han skulle vite og kunne alt. Men kanskje han kunne henvise meg til noen som kanskje satt på flere kunnskaper? Han tenkte enda litt til, og sa at han ikke kjente noen som hadde noen utstrakt kunnskap om stoffskiftet. Og jeg kjente at jeg begynte å bli litt desperat, og gråten begynte å presse seg på. Så fikk jeg til slutt frem at jeg orker rett og slett ikke å ha det sånn som dette lenger...det er utrolig slitsomt, og føles enormt lite verdig.

Legens blikk ble medfølende. Så jeg forsto at han ikke var likegyldig. Til slutt lurte han på om jeg hadde hørt om Klinikk for stressmedisin. Nei, den har jeg ikke hørt om. Han forklarte litt om hva de drev med, og hva de hadde spesialisert seg på. Og kanskje de kunne hjelpe til med å finne hva det kunne være, eller hadde forslag til en annen plass. Jeg kjente at hjertet mitt gjorde et lykkelig byks. Ja, den ideen er jeg med på. Nye folk, nye øyne, og annen kunnskap. Det må vel kanskje bringe frem noe. Så vi ble enige om at han skulle sende en henvisning dit. Men jeg venter fortsatt...og det er flere måneder siden nå. Sukk. Men, uansett, så føler jeg at jeg er på sporet av en løsning. Kanskje. Kanskje er min depresjon/nedstemthet snart en saga blott. Kanskje skyldes den en kombinasjon av opplevelser og dårlig helse. Kanskje vil min dårlige helse bli bedre hvis jeg får bukt med depresjon og dårlig økonomi?

Den som lever får se. Men jeg har en liten gnist av håp. Et håp om at jeg igjen skal kunne komme meg ut i tilnærmet full jobb, tjene pengene mine selv, og kanskje ha råd til litt ekstra av og til. Rett og slett bli frisk og førlig, som folk flest. Depresjon er ikke gøy. Men om man finner årsaken, så kan man kanskje fjerne den. Det er mitt håp. Og fjernes depresjonen, så vil også resten av helsen bedres. Og når helsen er bedre, så er jobbutsiktene bedre. Og når man jobber, så tjener man penger. Og når man tjener penger, så kan man sannsynligvis betale alle regningene, pluss mat og klær og andre nødvendige ting. For en ting er sikkert.....man klarer seg ikke på inntekt fra Nav, med utgangspunkt i en barnehage assistents lønn. Det kan jeg skrive under på!

Bildene er hentet fra Google.

SOMMERMINNER

Da er høsten for alvor kommet, og høstferien har startet. Vi går våte og mørke tider i møte her på min kant av landet. Kan jo hende vinteren kommer med et lite hvit snøfnugg eller noen milliarder...men i alle fall....i år er jeg godt forberedt!

Forrige vinter kom mørk og kald. Det ble snø ja, og det satte de fleste pris på en liten stund. Men for meg var vinteren så mørk og dyster at jeg ikke var sikker på om jeg ville klare å komme meg gjennom den.  Og grunnen til det var at sommeren i grunnen var rimelig mørk og dyster den også. Veldig lite sol. Det var da jeg fant ut hvor avhengig man er av solen. Rundt juletider var jeg så tungsindig og deprimert, at for min del kunne vi bare hoppe over julen. Jeg kunne like gjerne sovet mens alle spiste julemiddag og åpnet gaver.

I år tror jeg tingene blir litt anderledes. Vi har hatt en flott sommer. Mye sol, og mye fint vær. Det har vært en glede, og jeg har benyttet så mye tid som mulig utendørs. Jeg klarte til og med å bli solbrent. Det er i grunnen en sjeldenhet her til lands for min del. Var ikke på noen lang ferie. Ble mest småturer hit og dit.

En av de kjekke tingene denne sommeren, var å få besøk av ei flott dame som jeg var blitt kjent med på Facebook, Linda heter hun. Hun kom på besøk en helg da Gladmaten var i full gang. Vi ble enda bedre kjent, og gjorde Stavanger utrygg den siste Gladmat kvelden. Været var bra, og hele helgen var veldig vellykket. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes.

Den lengste turen var noen dagers campingferie på Sørlandet sammen med Amalie og Daniel. Vi hadde lånt et lite 4-manns telt, vi hadde lånt primus, og vi hadde lånt liggeunderlag. Bare for å neven noe. Når man ikke har så mye å rutte med, så må man være kreativ. Vi satte kursen mot det blide Sørland, nærmere bestemt en campingplass som het Skottevik Feriesenter , nær Lillesand. Vel fremme, og etter litt småkrangling fikk vi satt opp teltet, og kunne begynne sørlandskosen.

De dagene vi var på Sørlandet, nådde vi å besøke dyreparken, vi dro til Grimstad for å besøke gode venner som var på hyttetur, og vi klarte å bulke en annen bil. Kjempeflott altså. Her drar man på billigferie, bare for å istedet betale for noe man ikke får noe igjen for! Men, men. Sånn er det bare. Alt i alt hadde vi en kjekk tur, og campingen og alt var virkelig å anbefale. De hadde et flott område ved sjøen, hvor man kunne låne båt og kano. Der var minigolf, og utendørs svømmebasseng. I tillegg hadde de mange ferieleiligheter til leie. Så veldig fint ut. Vi trivdes godt der i alle fall. Selv om det ikke akkurat lå i nærheten av noe bysentrum.

Jeg fikk meg også en liten helgetur til Oldenburg i Tyskland. Der var jeg sammen med mine kolleger i RE-EL AS . Vi skulle på en sykkelmesse, men utover det var turen mest for det sosiale oss imellom. Turen foregikk ikke uten et lite snev av dramatikk, men vi kom oss alle både frem, og hjem igjen i god behold. Sykkelmessen var nok mest interessant for mannfolkene, men det var i grunnen ganske kjekt å rusle rundt der å kikke på all slags ting og tang man kan ha som tilbehør til sykkel. Og så var det gratis mat også. Og kaker, og drikke av forskjellig slag. Ikke akkurat som i Norge for å si det sånn.

Om kvelden den ene messedagen, var det duket for stor fest, med mat og drikke inkludert. Underholdning og dans var der også. Det var ikke fritt for at jeg ble i ganske så livlig humør etterhvert som kvelden steg på. Så for min del, som er ganske så måteholden med alkoholen, så ble jeg jo den festløven. Ingen som ville kjent meg igjen sikkert. Veldig kjekt var det uansett, og jeg kommer ikke til å glemme den turen der. Tar gjerne en ny runde. Men var totalt utslitt da jeg kom hjem. For det var en lang kjøretur hver vei. Og komforten var ikke optimal for meg. Men, etter en uke i koma hjemme, så ordnet det meste seg.

Vi hadde også Amerika besøk denne sommeren. Vel og merke kun en dag for vår del. Men en utrolig kjekk dag var det i alle fall. Vi tok våre amerikanske gjester med til stamgården vår, Gaudland . Der var vi samlet en stor gjeng, og hadde bbq piknikk. Været var nydelig, optimalt for å si det sånn. Så all takk til værgudene den dagen. Det var utrolig kjekt å få prøve engelsk kunnskapene mine muntlig for en gangs skyld. Jeg har ingen problemer med å skrive engelsk, men å prate er jo en annen sak. Følte nok at jeg knotet litt....men det lot til at alle forsto hva jeg sa og hva jeg mente. En utrolig kjekk gjeng. Ønsker meg veldig at jeg en dag i fremtiden kan ha råd til å dra «Over there» og gjengjelde besøket.

Jeg har som mål å gjøre til en liten tradisjon å ta de gamle med på dagstur en gang i løpet av sommeren. Og i år tok jeg de to gamle bestemødrene til Amalie og Daniel med på tur til fortidsgården Landa på Forsand, og etterpå til Bakernes Paradis på Lauvvik. På Landa fikk vi oppleve litt av kulturen i forskjellige tidsepoker, bl.a. fra bronsealderen. Vi fikk prøve å bake brød på helle over bål, vi fikk tove garn, og en del andre ting. Så her var det mye spennende og lærerikt på programmet. Vi avsluttet dagen på Bakernes Paradis, hvor vi spiste en nydelig middag på terassen, under en gigantisk parasoll. Virkelig en kjekk dag.

Mitt største konsert ønske ble også oppfylt i år. Jeg fikk endelig gå på Robbie Williams konsert. Det har jeg hatt lyst til i såååå utrolig mange år. Og endelig kom anledningen, hvor han til og med hadde lagt konserten sin til Viking Stadion i Stavanger. Gjett om jeg var i himmelen? Var ikke langt fra i alle fall, for jeg og Amalie satt øverst i tribunene, og hadde hele oversikten. Konserten var virkelig knallbra, og jeg koste meg fra første, til siste tone. Og det tror jeg jammen meg Amalie også gjorde, enda Robbie Williams ikke er hennes idol akkurat.

Helt på tampen av sommeren, dro jeg og Amalie på tur til Gilja, for å ha en helg sammen med Gaudland familien i vogna deres. Dette var også en veldig kjekk helg, hvor vi koste oss med utflukt til Byrkjedalstunet og Gloppedalsura . Været var litt overskyet, men likevel behagelig. Vi hadde med oss pølser på termos, og bord og stoler, og nøt maten i steinriket i Gloppedalsura. Ungene fikk prøve seg på steinklatring, noe ikke alle de voksne var like begeistret for å bevitne. Men det vil jo helst gå bra. De er noen skjønne steintroll den gjengen der.

Sommeren er full av gode minner, og noen fikk jeg ikke plass til her...men har dem i bakhodet når jeg ønsker å ta dem frem. Har virkelig hatt en koselig, innholdsrik og kjekk sommer.

Så nå kan vinteren for min del bare komme. Jeg er forberedt, for jeg har minnebanken full av godt vær, og god stemning. Og julen skal ingen ta fra meg i år. Jeg vil kose meg, som jeg alltid har gjort før, og ikke som sist jul, da alt var pyton.

Gleder meg til jul.

Sukker, Møteplassen og diverse andre sider.

For en tid tilbake, snart et år siden faktisk, besluttet jeg å lage en profil på Møteplassen. Det skulle være mitt siste forsøk på å finne kjærligheten. Det var i grunnen ikke noe ivrig forsøk. Det var mest for å kikke litt. Fant jo flere kjente der også faktisk ;) Så det var jo i det minste litt interessant. Men det som jeg mest undret meg over når jeg var der, var holdningene til de fleste andre som var der. Mest undret jeg meg over hva som var målet deres med deres egne profiler? Noen hadde laget flotte, gjennomførte profiler med bilder og tekst. Men de aller fleste (mitt inntrykk altså) hadde max litt tekst, og ingen bilder!

Så da begynte jeg å analysere. De som hadde bilder og en fin presentasjon, de virket mest seriøse. De fleste likte turer i skog og mark, eller i fjellet. De likte å fiske og være ute i naturen, eller i båten sin. Og de ville jo selvsagt finne den rette, som likte kos, en god romantisk middag, og være ute i skog og mark, akkurat som dem selv. Og i mitt stille sinn begynte jeg å lure. For jeg kjenner jo utrolig mange mennesker etterhvert. Både kvinner og menn. Sånn er det jo når man har passert 45 liksom. Og så måtte jeg tenke på om noen av mine mannlige venner hadde disse her interessene? Joda, noen har de interessene, men langt fra de fleste. Kun et fåtall som jeg kjenner til i alle fall. 

Noen av dem som ikke hadde bilde, hadde litt tekst. Og de hadde de samme interessene stort sett. Turer i skog og mark, ut på sjøen, fiske litt....osv. Så da tenkte jeg: Er det det de fleste kvinner ser etter? En mann som elsker å være ute i skog og mark? Eller er det sånn at disse interessene har overskygget tidligere forhold? Eller er det bare sånn at mennene tror at de er mest sexy og barske når de har sånne interesser, og så skal vi kvinner falle pladask for det?

Men felles for de aller fleste der inne, var interessen for det intime. De fleste skrev ikke det på profilen sin, men det kom tydelig frem i mailene de sendte. Ganske momentant i de fleste tilfellene. De som ikke hadde bilde eller særlig tekst, de var de ivrigste. Der kom temaet opp i andre mailen. Veldig ærlig det altså. Det skal de ha. De som hadde litt tekst, men ikke bilde, de småpratet og virket så smått interesserte i en 4-5 meldinger før de brakte temaet på bane. De med bildet, var mest seriøse. De innrømmet at sex var veldig interessant, men de så også etter noe mer. 

Ganske fort begynte jeg å føle det ubehagelig der inne. Det var liksom ikke helt det jeg hadde sett for meg. Trodde faktisk at det var en litt høyere moral. Jeg hadde selv gjort meg flid, med bilder og tekst. Og var fornøyd med det. Jeg kjøpte ikke VIP eller VIP+. For jeg var jo bare der for å kikke sånn i første omgang. 

Jeg gikk på et par dater, en etter en, bare for å finne ut at det ikke kom antydning av gnister for min del i alle fall. Men etterhvert møtte jeg på en som ikke viet det intime med et eneste ord i noen av mld. Jeg besluttet å møte han. Likte han, men virket ikke så gjengjeldt sånn til å begynne med. Etter et par uker eller noe sånt, besluttet jeg å kutte ut profilen min. Det var rett og slett ikke plassen for meg. 

En stund etter, fikk jeg igjen opprettet kontakt med han eneste jeg syntes var ok. Og vi ble sammen ikke lenge etter det. Forholdet varte i 8 mnd. 

Så var det da en venninne, som hadde profil på Sukker. Og ville jeg skulle se på noe. Og jeg laget meg da en profil der selv. Kikket på det jeg fikk til uten betalende abonnement. Grepet av nysgjerrigheten laget jeg meg igjen en profil på Møteplassen. Med bilder og det hele. Og skuffelsen var stor over å oppdage at ingenting hadde forandret seg. Alt var ved det samme, til og med mange av de samme menneskene. Fortsatt uten bilde. Noen av dem med bilde var borte. Men ellers var de fleste fortsatt der. Pluss en del nye. 

Jeg hadde den profilen i 2 uker. Var ikke noe for meg denne gangen heller. Og strengt tatt, så ser jeg i alle fall ikke etter noen ny nå. Måtte max være vennskap. Men det sies jo at mann og kvinne ikke kan være kun venner. I alle fall tror jeg det er mannens oppfatning! Men ikke min! Vel....jeg kan nå beskrive Møteplassen som et "kjøttmarked" eller en plass for dem som ikke har fått seg noe i det siste! Det var ikke spesielt hyggelig for å si det mildt. Så nå sier jeg: ALDRI MER!

Holder meg til facebook jeg :D

Bildet er funnet på Google

Ferie / Vacation

English translation below the pictures

For en tid tilbake hadde vi sommer. Kan knapt huske den, for den forsvant litt i noe som minnet mer som høst. Det var noen gode dager innimellom, men de kan omtrent telles på en hånd. Neida, det var ikke så mye regn, men det var ikke mye sol heller. Det er ikke mye jeg har jobbet i hagen denne sommeren i alle fall.
Ikke det at jeg har orket heller. Har ikke hatt noen energi, ikke noe overskudd. 

Om sommeren er jeg vant til å reise på ferie. Det trenger ikke å være utenlands, men oftest har turen gått ut av landet. Kan ikke huske at jeg har vært hjemme en hel sommer noen gang. De siste årene har turen gjerne gått til varmere strøk. Og det skal jammen ikke mye til, med det klimaet vi sliter med her. Nesten alle plasser har bedre klima enn her har jeg inntrykk av. Men det kan jo hende jeg bare ser det litt dystert akkurat nå. Litt bortskjemt kanskje.

Uansett, jeg føler at jeg ikke akkurat har fått ladet batteriene heller denne sommeren. Muligens fordi jeg ikke har vært på noen reise. Eller jo forresten, jeg var en tur i Oslo, sammen med min datter. Vi var på konsert med Nicki Minaj. Så det ble en helg i Oslo. Det var ikke for varmt der heller når jeg tenker meg om. Kunne ikke gå noe sted uten jakke. 

Så nå drømmer jeg om en reise til et varmere sted. Et sted hvor solen for det meste skinner, og hvor man kan få litt energi til å takle en kald og sur vinter. Men jeg skal nå ikke klage, jeg har da tak over hodet, og en varm og god vedovn. Så jeg skal nok komme meg gjennom vinteren, med eller uten sol. Ønsker alle en fin vinter :)

Nicki Minaj holdt en gnistrende konsert i Oslo / Nicki Minaj had a sparkling concert in Oslo

Klar for en konsertopplevelse / Ready for a concert experience

Til og med i Oslo oppsøkte vi vinterkulden i Ice Bar Oslo / Even in Oslo we found colder climate inside Ice Bar Oslo

A while ago, we had Summer here. I can barely remember it, as it kind of disappeared in something that reminded like Autumn. We had some days inbetween that was pretty good, but I think we can count those days with one hand. It wasnt much rain, but it wasn't much sun either. I haven't been working much in the garden either due to the weather. Not that I had any energy left. I have had no energy at all.

In the Summers I have been used to travel somewhere a few weeks. It doesn't have to be abroad, but usually it has been abroad still. I can't remember I have been at home a complete Summer any time before. The past few years the travels have been to warmer places. And it doesn't take much before it's warmer than here. But maybe I am just spoiled. 

No matter what, I never got to recharge my energy this Summer. Possibly because I didn't get to travel. Oh, by the way, I was one weekend in Oslo with my daughter. We went to a Nicki Minaj concert. It wasn't warm in Oslo either. We could go nowhere without a jacket or a coat. 

Now I am dreaming of going to somewhere warmer. Somewhere with a warm sun most of the time, to get energy to handle a dark and cold winter. But I won't complain, I do have a roof over my head, and a nice stove. So I will manage through Wintertime, with or without the warming sun. I wish everyone a nice Winter season. 

Leseprosjekter / Reading projects

Leseprosjekter / Readingprojects

(The English version is below the picture of my latest catch)

De siste månedene har jeg virkelig funnet lesegleden igjen, etter lang tids dvale. Når man er deprimert, eller fryktelig travel, da prioriterer man ikke å sette av så mye tid til lesing. I alle fall gjorde ikke jeg det. Men nå har jeg endelig kommet i gang, og da er det nesten vanskelig å stoppe. Det begynte med at jeg skumleste ukeblader. Jeg abonnerer på kamille, som lander i postkassen min annenhver uke, og etterhvert begynte jeg å lese dem litt nøyere.

Det har seg sånn, at når jeg var dypest inne i depresjonen, så hopet det seg jo opp, med uleste magasiner. Og til slutt tok jeg fatt på den enorme haugen som hadde samlet seg opp i løpet av godt over et år. Det blir jo noen blader av det på så mange måneder!

Da jeg endelig hadde kommet meg igjennom bunken med Kamille, begynte jeg å glede meg til neste nummer fant veien til postkassen min. Og kan nå kalle meg selv for en ivrig leser av Kamille hver gang det kommer ut. 

Ettersom at det tross alt ikke tar mange timene før jeg har lest bladet, kom savnet av noe mer å lese på, men bøkene jeg hadde i bokhyllen min virket litt tunge og vanskelige til mitt litt trøblete sinn, så jeg måtte finne på noe mere lettlest. Valget falt da på pocketbokserien "Sofia på Måkøya", skrevet av Kristine S. Henningsen. Jeg samlet opp noen bøker etter å ha lest den første, siden jeg fikk et lite lesestoppanfall. Men det gikk ikke veldig lenge før jeg satte i gang igjen, og denne gangen gikk det veldig radig. Bøkene er lettleste, og jeg ser for meg min eks manns barndomssted Havøysund når jeg leser. Der har jeg vært flere ganger, og kan lett se for meg handlingen i boka.

I det siste har jeg begynt å lese flere bøker i bokhylla mi, og lånt noen også. Så lesegleden har endelig fått overtaket på mitt nedstemte humør.

Av bøker jeg har lest, kan jeg nevne:

Jeg holder nå på med en bok på nett som jeg fikk anbefalt av en venn. Den handler vel egentlig om meditasjon, men han mente jeg ville ha nytte av å lese den siden jeg sliter med negativitet til tider: The miracle of Mindfulness.

Jeg føler meg ikke veldig engasjert må jeg innrømme, og spesielt ikke når en ny utgave av Sofia på Måkøya var å finne i butikkhyllene denne uken. Men likevel, jeg skal jobbe meg gjennom den. Ønsker jeg hadde den i hånden, i stedet for kun på nett :)

Jeg gleder meg nå til å kaste meg over flere bøker jeg har i bokhyllene mine, som jeg har arvet og fått i gave. Så det blir ikke mye tid til å kjede seg fremover, enten været er godt eller dårlig.

Min siste fangst / My latest catch

English version

During the last months, I have found back the joy of reading again, after a long time sleep. When being depressed, or very busy, then one just don’t make it a priority to read. At least I didn’t make it a priority. But now I am back to old habits, and then it’s almost impossible to stop. It started with reading quite quickly through magazines I got in hand.  I am subscribing a Norwegian magazine called Kamille. I find it in my mailbox every second week. After a while I started to read those a bit more eagerly.

When being into the darkest depression, all the magazines piled up. And after about a year, I started reading it. Then you can imagine the huge pile of magazines that I had been collecting.

When I had finally got to read through the whole pile with Kamille, I started to look forward to the next issue that would find the way to my mailbox. And now I can call myself a dedicated reader of Kamille every second week.

It doesn’t take many hours to read a complete magazine. And I started to feel like reading more, but the books I have in my bookshelves, seemed a bit too heavy for my fragile mind, so I had to find something that was easy to read. My choice went to a paperback serie called “Sofia på Måkøya”, written by Kristine S.Henningsen. (I am sorry, no English title here). After reading the first one, I kind of got busy and stopped reading for a while. I still got the paperback books, and collected a few of them before starting to read again. And when starting to read, it came so easy, I was finished in short time. The books are easy to read, and I can very easily picture the place where my ex husband grew up, Havøysund. I have been there many times, and when reading, it feels like I am back there.

Lately I have started reading books from my own collection in my bookshelves, and I did even borrow a few from friends. So the pleasure of reading has finally taken control over my depressed mood.

These are some of the books I did read lately:

I am now reading a book online, that I was recommended by a friend of mine. It is actually about meditation, but he meant I would find a good use of reading it, since I have a negative mind sometimes: The miracle of Mindfulness. 

I must admit I don’t feel totally into that book, and especially not when a new version of Sofia på Måkøya came to the store this week. But still, I will read the complete book, wishing I had it in hand, and not only online.

I am looking forward to read all the books I have in my bookshelves, as I have inherited and received as gifts. So there will not be much opportunity for boredom the next year or so, no matter if the weather is good or bad.

Strikkemodus/knitting mode

Det er rart med det, etter mange år med veldig lite hobbyvirksomhet, virker det nå som at jeg er i ferd med å våkne. En stor og veldig kjekk hobby jeg har, er strikking. Og selv om jeg ikke har strikket noe særlig de siste 3-4 årene, så har jeg likevel vært veldig flink til å kjøpe garn! Og det viser seg godt nå når jeg prøver å rydde litt plass til ting og tang her i huset mitt. Jeg har ikke akkurat ubegrenset plass, og alle kiloene med garn ruver veldig mye, selv om det er nedpakket i kofferter og svarte søppelsekker.

Har i det siste kommet i strikkemodus igjen, og fått strikket flotte plagg til noen av dem jeg er glad i. Men fakta er, at for å strikke disse plaggene, så tok jeg turen innom Sandnes Garn og handlet nytt garn, selv om det nok var stor sannsynlighet for at jeg hadde hatt garn i en av søppelsekkene her hjemme! Først strikket jeg en kjole i Alfa fra Sandnes Garn, til min datter. Deretter strikket jeg et mykt rundskjerf til samme datter. Så fikk jeg ideen at min kjæreste trengte en varm og god jakke, og satte kursen mot Sandnes Garn sitt fabrikkutsalg, og kjøpte mer Alfa, men i en annen farge.

Etter å ha strikket disse 3 plaggene, pluss at jeg hadde påbegynt flere andre, kom jeg frem til at tiden var inne for et garn oppgjør i lageret mitt. Jeg fant frem arbeidslysten, og satte i gang med å sortere garn etter kvalitet og farge. Da alt lå i en vannvittig stor haug på senga mi (som ikke er noen liten seng), så begynte jeg å lure på hvordan jeg best skulle oppbevare det? For til nå hadde det jo ligget i kofferter og sekker, trygt plassert inni et hjørneskap på soverommet. Men det var jo fryktelig upraktisk i lengden. Og totalt umulig og uinspirerende å finne frem i. Etter en tids hard tenking, kom jeg på at jeg har mange hyller fra Ikea, av sorten Expedit. Og jeg fant frem tommestokken og begynte å måle om jeg ville få en sånn hylle plassert inn i hjørneskapet? Og da jeg la godviljen til, fant jeg ut at med litt lirking, skulle det faktisk gå.

Men….hyllen var plassert i kjelleren, og det er ikke egentlig noen enmannsjobb å flytte sånne møbler opp en trapp. Men jeg var jo alene, og veldig giret på dette, så jeg hadde ikke tid til å vente. Jeg satte i gang med liv og lyst, og mer slepte enn løftet hyllen opp trappen. Jeg tenkte som så at hyllen skulle tross alt stå inne i et skap, så om den fikk en liten skramme eller to, så gjorde det ikke så veldig mye. Med god hjelp av kattungen vår, Rosi, som mer var til sorg enn glede akkurat der og da, så klarte jeg til slutt å få slept hyllen opp. Resten var lett. Hyllen hadde myke knotter under, så den var bare til å skyve.

Så kom neste, og nesten umulige oppgave: Ville jeg klare å få den inn i skapet? Heller ikke det så ut til å være en enmannsjobb. Men jeg bet tennene sammen, og satte i gang. Etter et par forøk, og ved hjelp av uante krefter, så gled den inn i skapet omtrent som om den var bygget akkurat for den oppgaven. Gjett om jeg var stolt?

Da var det bare gledesjobben igjen, å få plassert alt garnet. Det tok tid, men jammen var det verdt det. Nå har jeg både oversikt, og gleden av å lete frem spennende garn til mine neste prosjekter.

It is something about it, after many years with very low hobby and creativity level, I now seem to be waking up again. One big favorite hobby of mine has always been knitting. And even if I didn’t knit much the past 3-4 years, I have been very good at shopping yarn! And it shows off each time I try to find place to other stuff that needs to be stored here in my house. I don’t have unlimited space in my house, and all those kilos with yarn demands space to be stored, even when it is packed in suitcases and black garbage bags.

Lately I have found myself in knitting mode again, and actually managed to knit some nice garments to some of the ones I love. But the fact is, to knit these garments, I went to Sandnes Garn, our local yarn factory, to buy new yarn, even when it was most likely the case that I already had some in one of the garbage bags at home! First I knitted a dress in Alfa from Sandnes Garn, for my daughter. Then I knitted a round scarf, for the same daughter. Then I got the idea my boyfriend needed a warm and soft jacket, so I once again went to the yarn factory, and bought more Alfa, but in another color.

After knitting these 3 garments, plus I had started on  some others as well, I came to think it was on time to do some serious cleanup and sorting in my yarn storage. I found my desire to work, and started sorting yarn out from color and quality. When everything was placed in an extremely huge pile on my bed (which is not a small bed), I started wondering how I should best store it? Until now it had all been stored in suitcases and bags, safely inside a corner cabinet in my bedroom. But that was of course not so practical in the long run. And totally impossible and un inspiring to find something, when needed. After some time with thinking hard, I came to think that I have many shelves from Ikea, of the type, Expedit. I found my folding rule, and started to measure to find if I could place a shelf inside the cabinet. And when I added my goodwill, I found that it would actually work.

But….the shelf was placed in the basement, and it isn’t exactly a one man job to move such kind of furniture up the stairs. But, I was alone, and very eager to have this done, so I did not have time to wait. I started eagerly, and more dragged, than lifted the shelf up the stairs. Since the shelf would stand hidden in a cabinet, even if it got a scratch or two, it didn’t matter too much. With good help from my kitten, Rosi, who was actually more in the way than to help at that moment, I managed to get the shelf up the stairs. The rest was easy. The shelf had soft furniture pads under it, so it was only to push it.

Then came the next, and almost impossible task: Would I manage to have it placed into the cabinet? This didn’t look like a one man job either. But I bit my teeth together, and started to work. After a couple of tries, and with the help of forces I didn’t know I had, all the sudden the shelf slipped in. It looked as it was built for it. Can you imagine how proud I was?

Then all that was left, was the pleasure job, to place all the yarn. It took time, but it sure was worth the effort. Now I have both overview, and the joy of looking for yarn for my future knitting projects.

Nyttårsforsett / New Year Resolution

Det nye året er godt i gang, og jeg er godt i gang med nyttårsforsettet mitt. Ikke det at jeg pleier å ha nyttårsforsetter, for de er så utrolig lette å bryte etter en stund, når man begynner å bli lei. Men denne gangen har jeg to forsetter…..det ene er å komme i gang med et treningsprogram som ikke gir meg diverse muskulære betennelser, og det andre er at jeg skal få meg en jobb, som betaler MYE bedre enn det NAV gjør, og som gjør at jeg uten hjelp fra noen, kan holde hus og hjem i god orden, og holde liv i meg selv og ungene uten å måtte vende på hvert eneste øre.

Jeg er godt i gang med et treningsprogram. Har begynt veldig forsiktig, siden alle andre forsøk har endt i månedsvis med smerter. Denne gangen er jeg veldig fokusert på at jeg ikke skal drive det lenger enn det jeg kan tåle. Og jeg kjenner nøye etter hver eneste dag. Til nå virker det som at det går smertefritt. Men det er jo så irriterende også….for når jeg er godt i gang med en treningsøkt, så har jeg jo så lyst å fortsette, fordi det er så gøy. Men jeg kjenner meg selv godt nå, og vet at jeg må stoppe med det målet jeg har satt for dagen. Kun da kan jeg finne ut hvor grensen går.

Så er det noe med treningsutstyret også. Jeg mener skoene da. Har hatt noen gamle sko som jeg tidligere pleide å bruke i aerobic timer. De skoene er nå så utslitte at jeg får gnagsår av dem. Så mine nye trenings sko er Crocs. Jeg har ikke råd til nye trenings sko. Ikke akkurat ideelt, men til mitt formål duger det veldig bra. De gnager ingen plass, og det er demping i dem. Tror ikke jeg ville lagt ut på en joggetur med rosa Crocs akkurat. Det ville vel endt i ett eller annet komisk fall et sted på veien.

Jobb forsettet er noe som stadig er under utforskning. Så det er spennende tider fremover.

Håper at du også har en fin start på det nye året, med eller uten forsetter. Godt Nyttår!

Reebok VS Crocs

The new year has started well, and I have already started my New Year Resolutions. Not that I usually have any, because they are so easily broken after a while, when you get tired of the hard work. But this time I have two resolutions. One is to get well started with an exercise programme, that doesn’t give me so many muscular infections all the time. The other is to get a job that gives A LOT BETTER pay than what the social security office, NAV does. And that will give me the opportunity to take care of my home and myself and my kids without help from others.

I have started my exercise programme well. Started very careful, as other times I have tried, gave me pains for months. This time I focus on finding how much I can do until the pains arrives. Until now it has worked quite well. But sometimes it is very annoying, as when I am well into a workout, I so much want to go on, because it is so fun. But I know myself well enough now, and I know I must stop with the days goal. Only that way I will find my limit.

And then, talking about the workout outfit. I am talking about the shoes. I have had some old aerobic shoes. Those shoes are now so worn out, they give me blisters. My new shoes are Crocs. I can’t afford new gym shoes, so Crocs will do for now.  Not so perfect, but for my kind of exercise, they work very well. They don’t give me blisters, and they are soft for my heels. I doubt it would be a good idea to go for a run with them. It would probably end in a hilarious fall somewhere along the road.

Work hunt is in progress as well, so the future is very exciting.

I hope your start of the new year is a good one too, with or without New Year Resolutions. Happy New Year!